Himmelen brant i store filler.

Nå har jeg endelig (les siden nyttårsaften) kommet meg hjem til Oslo. Det er iskaldt!
Men godt. Jeg merker at det ligger noe i luften, en forventning, en nerve, noe ukjent, men spennende. Noe det er vanskelig å legge fingeren på.

Det er den følelsen man noen ganger kjenner før noe stort skjer. Der det i en film ville vært en tone som strekker seg lenge. Litt for lenge. Man kan se skikkelsen stige ut fra sin skygge og alt man tror er sant, forsvinner i øyeblikket lyset sklir over til former.

Jeg tenker at om jeg bare kunne fått tak i filmrullen over mitt liv, så ville jeg spole denne delen frem for å se hva som skjer. For jeg er så sikker på at 2010 kommer til å være så sprakende bra.

Det har begynt helt fantastisk. Nyttårsaften var herlig. Spiste middag hos Hanna Hiawata, der jeg tåkela hele kjøkkenet hennes og fikk brannvarsleren til å gå av.
Så fikk vi stjerneskudd i handen og marsjet avgårde til Slottet. Før vi kom så langt, var jeg en istapp, så puttet på meg en pysjamasbukse utenpå kjolen og noen ekstra store votter og luer.

Klokken tolv vandret vi igjennom Slottparken, Siri, Max og meg.
Har aldri sett så store raketter. Den var som himmelen brant i store filler. Jeg smakte på en sigar og fant ut at sigarer passer best for andre.
Etterpå gikk vi på en staselig fest og danset til klokken ble seks.

Det var en pangstart. Akkurat slik en start skal være.