Det sekskantete rommet

Booket og klart.

2010-02-07T11:35:00.000-08:00

Ting går så fort. Flybilletene og passet ligger klare og jeg har begynt på pakkelisten- det er mye som skal med!

Planen er å dra til Livingstone, Texas første mars. Her skal jeg skrive reportasjer og bo i et gjestehus alene. Jeg gleder meg, men også gruer meg- har aldri reise alene på denne måten. I Livingstone er det ikke mye å gjøre- man kan fiske :) og gå turer. Og skrive såklart. Mye skriving.

Den niende mars reiser jeg videre fra Houston og opp til LA. Her begynner min toukers rundreise. Jeg skal rundt omkring overalt. Begynner i San Diego, og så er det videre til Colorado River og nasjonalparker. Ut og sove i telt, videre til Yosemite nasjonalpark (nyyyydelig) og så til Grand Canyon hvor jeg skal leke indianer, ri i ørken og sove i indianerhytter. Så er det kasinoer og limosinoer i Las Vegas før jeg drar til San Fransisco og så tilbake til LA.

Gleder meg veldig- skal skrive reiseblogg:)

Planer om reising.

2010-02-03T08:47:00.000-08:00

Skulle bare veldig kjapt oppdatere om hva som står på lista.
Planen om å dra til Texas er i full utvikling, jeg bare venter og ser om hvor mange andre steder jeg skal dra på også i tillegg.

Jeg skal gjøre noen intervjuer der, men vil ikke poste enda hva det handler om (selv om sikkert de fleste vet det) med tanke på at jeg har både stor fallhøyde og jeg vil egentlig ikke at min mor og far skal få vite hva jeg skal gjøre der, siden de da vil få hjerteinfarkt. Ja. Jeg lyver i god mening, og det er til det beste. Men kan iallfall si så mye at det blir veldig bra.

Etter å ha vært i Texas, skal jeg på en kjapp rundreise rundt om i villmarken. Det vil si at jeg skal sove i telt, være på ranch og ri i nasjonalparker og litt slikt. Gleder meg veldig og kjenner at dagene ikke kunnet gått fortere.

Ellers så driver jeg nå og planlegger andre reportasjer som omhandler Elvis og en restuarant i Oslo som har Elvisalter. Morsomt.
Har planlagt å lage en reiseblogg når jeg drar. Og gleder meg veldig til å komme i gang- det virker nesten uvirkelig at jeg skal ut på reisefot.

I går var det knakende god fest med westerdals og jeg svinga meg rundt som en hvilken som helst- skal vi danse stjerne. Jeg gir meg selv en stjerne i boka for den.

Beklager, dikter.

2010-01-06T13:20:00.000-08:00

Jeg har lest mye dikt i det siste. En diktsamling av en kjent norsk forfatter. Jeg har ved feiltagelse sagt feil navn på denne mannen. Det er en kilde til en god latter.

Han heter Tor Ulven.
Jeg har kalt han Per Ulven.

Bip, bip.

Himmelen brant i store filler.

2010-01-04T06:17:00.000-08:00

Nå har jeg endelig (les siden nyttårsaften) kommet meg hjem til Oslo. Det er iskaldt!
Men godt. Jeg merker at det ligger noe i luften, en forventning, en nerve, noe ukjent, men spennende. Noe det er vanskelig å legge fingeren på.

Det er den følelsen man noen ganger kjenner før noe stort skjer. Der det i en film ville vært en tone som strekker seg lenge. Litt for lenge. Man kan se skikkelsen stige ut fra sin skygge og alt man tror er sant, forsvinner i øyeblikket lyset sklir over til former.

Jeg tenker at om jeg bare kunne fått tak i filmrullen over mitt liv, så ville jeg spole denne delen frem for å se hva som skjer. For jeg er så sikker på at 2010 kommer til å være så sprakende bra.

Det har begynt helt fantastisk. Nyttårsaften var herlig. Spiste middag hos Hanna Hiawata, der jeg tåkela hele kjøkkenet hennes og fikk brannvarsleren til å gå av.
Så fikk vi stjerneskudd i handen og marsjet avgårde til Slottet. Før vi kom så langt, var jeg en istapp, så puttet på meg en pysjamasbukse utenpå kjolen og noen ekstra store votter og luer.

Klokken tolv vandret vi igjennom Slottparken, Siri, Max og meg.
Har aldri sett så store raketter. Den var som himmelen brant i store filler. Jeg smakte på en sigar og fant ut at sigarer passer best for andre.
Etterpå gikk vi på en staselig fest og danset til klokken ble seks.

Det var en pangstart. Akkurat slik en start skal være.

Nyttårsforsetter.

2009-12-28T10:36:00.001-08:00

Man skal liksom finne ut hva som feiler seg selv og hva man skal bli bedre på.
Det kan jo bli en lang liste. Har litt lyst å drite i det. Men jeg liker jo lister.

1 Bli flinkere til å være presis.
2 Skrive mer sammenhengende
3 Få i gang en mer lur treningsplan
4 Lure megselv til å tro på treningsplanen
5 Lage en liste over ting jeg skal gjøre før året er omme
6 Prøve å gjennomføre den
7 Være litt mer modig
8 Være flink til å innrømme at jeg er en feigskjit.

sånn.

Litt jul på gang.

2009-12-18T13:06:00.000-08:00

Nå er jeg hjemme. Hjemme i vinterland. Vinterlandet med sirupssnipper og julestjerner. Julestjerner jeg har plantet og pakket mange hundre av. Av alle ting er jeg igjen stasjonert på Nathanielsen blomsterhandel i julejobb. Julejobb er noe man må ha om man vil ha litt ekstra med penger. Penger trenger man om man skal ut og reise. Reise er noe av det vakreste og levendeste jeg vet.Vet jeg kommer til å reise av sted snart. Snart er relativt. Relativt er et ord man kan bestemme litt over selv. Selv er jeg ganske trøtt og sliten av all jobbingen. Jobbingen skal jeg gjøre helt fram til lillejulaften. Lillejulaften får jeg strømpe av nissen. Nissen kommer også på julaften. Julaften skal jeg bruke på å spise og ta det med ro.

Ro skulle jeg hatt mer av.

sukker

2009-12-01T07:11:00.000-08:00

I crushed this somehow
I made some suger in this song
That was never there from the start
I made you into this thing
That wasn´t you,
but it didn´t really feel wrong

I made this suger love me
I made it into a song
I made somebody, be you
But the ending was wrong

You said that what we had
was the thing that you wanted
You said that what we had
was the thing was breathing for
But all things you made me fall into
Was not your love, but your cure

And i can´t keep wanting your sugar
I can´t keep this thing going on
The feeling of the kitchen silence
The sound of the door closing
I believe desire is turing into war
And we weren´t even begun

I made this suger love me
I made it into a song
I made somebody, be you
But the ending was wrong

Julegaver: glede eller satans verk?

2009-11-25T01:49:00.000-08:00

Det begynner å nærme seg jul, og med det kommer ønskelister. I år har jeg mottatt tre fyldige ark med store og små ønsker. Personlig har jeg skrevet en ganske lang remse av greier og ting jeg ønsker meg. Og ikke-ønsker meg! Tradisjonen har pågått i mange år. Og ikke-listen er kanskje den beste.

Det er dessverre slik at jo eldre du blir, jo dårligere blir gavene. Det finnes ikke tall på hvor mange håndduker, duftlys og av en eller annen grunn; pyntefigurer som har ligget under juletreet igjennom tidene. Jeg er fanget Nille-univers der man skal samle om mest mulig drit man ikke trenger. Eller vil ha. Derfor er nå ikke-listen blitt et faktum. Alle burde lage en og lese igjennom andres før de kjøper gaver. Jeg mener ikke å være kravstor. Jeg vil bare ikke ha en keramikkfigur designet av Ari Behn.

Dette med dårlige julegaver har faktisk begynt å demre for meg som en konspirasjonsteori: Lenge var den mest vanlige kjipe gaven ullsokker. Men nå har jeg begynt å se nytteverdien i det, og setter stor pris på å få det. Hva skjer da? Jo, det blir mindre ullsokker og mer håndduker. Som om det skulle finnes en regel på at en må ha et visst antall gaver man ikke ønsker seg under treet. Kan det være onde makter som står bak dette? Og kan man spørre spørsmålet: Prøver noen virkelig å gi meg dårlige gaver med hensikt? Er det noen som synes det er greit å gi ting man tydelig ikke ønsker seg og man vet bare vil bli stuet bort i et skap.
For det finnes også en annen regel: Man ikke egentlig kan kaste gaver. I alle fall ikke med en gang. I et visst tidsrom må det ligge i et eller annet skap eller kott. Slik at det kjennes ut som tingen hadde en viss levetid innenfor dine fire vegger. Bytting er også en mulighet. Men de kjipe gavene kommer ofte uten kvittering eller bytterett.

Nå har jeg begynt å få et visst lagringsproblem. Jeg har rett og slett for mye ”gamle” julegaver liggende og de fyller opp både skap, og kommoder. Så enten kan må det gis bort til fretex. Eller så kan jo alltids leiligheten min bli verdens første ”drit-alt-æ ikkje-ville-ha-til-jul-og bursdag- museumet.” Men tviler på at det kommer til å bli en publikumssuksess.

Enough said: her kommer min ikke-liste.

1: duftlys
2: nisser- jeg hater nisser.
3: telysholdere
4: røkelse.
5: handduker.
6: keramikkfigurer
7: best of plater. Det er aldri best.
8: planter- du gir meg bare forskudd på for til søplekassen.
9: massasjeolje
10: kjøkkenutstyr
11: lipgloss fra HM
12: Macaronikunst laget med limpistol.
13: Julepynt.

Ellers enn det, kan man kjøpe akkurat hva man vil til meg. Altså- alt utenom ikke-listen.
Takk og god advent.

Tie you laces

2009-11-18T02:20:00.000-08:00

It all summen up in me
It´s all got a special key
If I could put this all in order
Then I hope I´d find someone
That loves me like you do
It´s the consequense of being good
So please cease to begin

The way I see you smiling
On a sundaymorning wrapped in my sheets
The way you tie your laces
And then fall over your own feet
The way you laugh of my funny faces
I´ll write a song ´bout you, and then put it on repeat

Some of my inside is making skecthes
Some of my inside is crawling in skin
Feels like loosing my fingernails
Feels like no wictory when i finally win
Cause not getting hurt
Means not getting involved
It´s never getting me closer
It´s just the way i´ve always been

The way I see you smiling
On a sundaymorning wrapped in my sheets
The way you tie your laces
And then fall over your own feet
The way you laugh of my funny faces
I´ll write a song ´bout you, and then put it on repeat

I could take the easy way out
But there was never an easy way in
The feeling of never knowing
It would break my bones
It would make me cease to begin
I want to have your first place
I don´t celebrate failure, not if there´s a chance to win

I could have been destructive
I could be the thing that turns you on
You don´t need to leave tonight
I´ll promise to give it a try
Show scars of bad things I´ve done
Let my hair grow
And forget you once left me in the snow

The way I see you smiling
On a sundaymorning wrapped in my sheets
The way you tie your laces
And then fall over your own feet
The way you laugh of my funny faces
I´ll write a song ´bout you, and then put it on repeat

Let the skin smell of summer
Let the fingers braid into chains
Be somewhere that I shouldn´t been
Show things that means shit to me now
Tell you how I was when I was a child
Always mean

kjeder seg på trikkestopp..

2009-11-17T04:29:00.000-08:00

Lage et hjerte av sigarettstumper.

Breking og spraking

2009-11-16T06:47:00.000-08:00

Fant denne teksten på macen min. Var vel skrevet i fjor vinter en gang.

Så nå. Nå går hodet mitt i runder. Runder rundt seg selv. Svimmel av min egen bane. Det er greit. Jeg kan når jeg vil, og nå kan jeg og vil jeg oppleve følelsen av å se et øyeblikket for hva det er nå. Presens.

Verden er ikke lenger rund. Den er formet som et hjerte. Noen har formet den med hendene sine, krampet den sammen slik som snø. Smeltet det runde til en annen form. Og så er jeg på toppen av den ene buen.
Jeg kan høre hjertet mitt le. En rar lyd. Lyden som knitrer. Brister, høyner, bøyer av, spraker, breker i sin ukjennelige nye form. Pang pang. Kinnene mine spruter rødfarge og bak øynene mine sender noen opp nyttårsraketter. Munnen er nå formet i en gjemt smil. Et gjemt kyss i munnviken. Og jeg som har aldri kunnet skrevet om det vakre ved å være slik som jeg er nå. Dette er skrevet inn med blekk på tungen min og jeg kan bare la blekk på ark få dette. Ingen ord av lyd.

Å vite at jeg aldri kommer til å jakte på deg. Å vite at dette er en følelse som tilhører deg, men som jeg tar til meg selv for å suge på som harde karameller. Du får kanskje aldri høre mine ord, for de er så fine at jeg vil ikke kaste dem bort på noen. Beholder dem selv, putter dem inn i sparebøssen min, og setter den øverst i skapet. Slik at det er bare jeg som kan få ha dem. Så underlig å skulle få ha mine egne følelser for meg selv.

Releasekonsert

2009-11-16T02:43:00.000-08:00

Torsdagskveld. Dagene går så fort. (Det er som sand som slipper forbi i et timeglass…disse er dagene av vårt liv.)

Så. Tirsdag var det releasekonsert. Var utrolig kult å se Sigrun and the Kitchenband på scenen. De blir bare bedre og bedre for hver konsert. Fremføringen av Late Summer Tune ga meg gåsehud. Jeg fikk faktisk den følelsen som man noen ganger ser på film: Når hele rommet står stille og alt absorberes i et fokuspunkt. Sigrun sang den med herlig nerve.

Sangen er med på albumet som slippes i januar, så da er det bare å stikke ned på Platekompaniet.
Publiserer teksten til sangen litt senere, jeg.

Release med min sang

2009-11-08T07:44:00.000-08:00

Skulle bare kjapt oppdatere om min debut i musikkverden. En av mine tekster skal brukes på Sigrun and the Kitchenbands nye album. De har releasefest på Gamla på tirsdag klokken åtte. Så alle som vil se og høre...

Ellers så begynner jeg min minipraksis på smfb på mandag. Klokken ni null null slipppes briefen for mitt første virkelige oppdrag. Ganske kjekt!

Det er vann i springen, gutta!

2009-10-29T06:52:00.001-07:00

Vann. Livsviktig og tilgjengelig i alle norske hjem.
”Det er vann i springen”, hørte jeg ofte som barn når suget etter brus resulterte i et klagerop til foreldrene mine. Det finnes fortsatt vann i springen, men nå det er også vann i flaske. Noe flere og flere kjøper. Og det forurenser mer og mer.

Kostbart
Å kjøpe flaskevann er kostbart. Ikke bare for forbrukeren, men også miljøet. I sammenligning med springvann, må det 1500 ganger mer energi til for å produsere en stk flaskevann. Og i følge en nylig FN- rapport brukes det alene 1,5 millioner tonn plastikk for å lage emballasjen.
Ser man på tall som fra 2007 som Guardian oppgir så ble det kjøpt 13 milliarder flasker: Av disse ble kun 3 milliarder resirkulert.
I Norge er vi flinke til å pante. Men kun en fjerdedel av flaskevannet som produseres blir drukket i samme land som det tappes. Så da er vi like langt.
Hvorfor drikker vi flaskevann?
Mye av svaret ligger i ”sunnhetsbølgen”. Det har vært svært viktig faktor for det stadig økende salget av flaskevann som stiger med 12 % hvert år. Å drikke VOSS er kult og trendy. Og i stedet for å kjøpe sukkermerker som Cola og Pepsi velger man heller Imsdal eller Olden. Det ligger også til grunne en oppfattning av at kildevann ikke bare er sunnere enn Cola, men også sunnere og renere enn springvann. Men det er feil.

Ifølge Verdens matvareorganisasjon og Verdens helseorganisasjon er det ikke utarbeidet noen standarder for hvor mye mineraler flaskevann bør inneholde. Dessuten inneholder også springvann mineraler, og det er usikkert hva forskjellen er. Derfor er det ikke nødvendigvis ”sunnere” med kildevann.
Videre er 59% av flaskevann i butikkene kun renset vann. Renset vann er overflate- eller grunnvann som er blitt behandlet for å kunne drikkes. Den eneste forskjellen fra det du får i springen er at du betaler en langt høyere pris siden det distribueres i flaske. Ganske dumt, ikke sant?

Det er fortsatt vann i springen
Norge har et av verdens beste springvann, så når du kjøper flaskevann fra Olden eller Imsdal kjøper du ikke et lite stykke Norge. Du kjøper forurensning i høy skala fra en industri som i hovedsak bruker ikke-fornybare ressurser. flaskevann.
Vannet i springen derimot. Det kan du fylle på en drikkeflaske. Om og om igjen. Med god samvittighet.

haiking, en sport.

2009-10-24T05:08:00.000-07:00

Transport. Det er ikke alltid like lett når man ikke kan rutte med et sertifikat. Det har resultert i en del kreative løsninger.

Brannbil: Dette har jeg klart å haike med to ganger. Den ene gangen i Moelv, den andre gangen i Trondheim.

I Moelv grep jeg sjansen etter et intervju med en brannkonstabel. Etter å ganske enkelt forklare at siste buss hadde gått og riste oppgitt på hodet over den elendige kollektivtrafikken, fikk jeg fort skyss. Siste biten slo han på blålysene. Det var stas.
I Trondheim hadde en brannbil rykket ut på falsk alarm til en leilighet som hadde tilløp til brann. Da de var ferdige der, så jeg så mitt tilløp til en aller så liten tur. Ved iherdig peking på mine altfor høye heller og gnagsår, var det i boks, og jeg og venninnene mine fikk skyss inn til byen. Tadaa.

Fiskeskøyte: Dette har jeg bare brukt en gang. Noe som er snodig siden jeg bor til tider på en øy. Det var nyttårsaften 2007 og siste ferge hadde gått. Med en lenge planlagt middag å rekke, ble det en ringerunde til de lokale fiskerne med spørsmål om de kunne tenke seg en ekstratur. To timer senere stod hellene godt plantet i kahytten. Jeg i finstas, med paljetter og papiliottkrøller, kahytten pyntet med wunderbaum og termos. Det høres kanskje kjipt ut, men det var stjerneklart og fullmåne og putring fra motoren. Og fiskerne var noe av de mest joviale jeg har møtt.

Flybuss: Er fullt klar over at dette ikke virker særlig spektakulært. Alle kan snike seg på en buss. Men sniking bediver jeg absolutt ikke- betale skal man! Det som gjør denne situasjonen litt anderledes var at når flybussen nådde sitt endestopp hadde den enda ikke stoppet ved min stasjon: Lerkendal. Stasjonen var nemlig nedlagt.
- Hvor skal du?, spurte bussjåføren.
- Lerkendal, svarte jeg.
- Dit kjører vi ikke lenger, sa bussjåføren.
- Å, nei vel, svarte jeg.
- Hvor skal du egentlig da? spurte busbsjåføren.
- Nardø. For å besøk venninnen min, svarte jeg.
- Ja. Jeg har egentlig ikke noe bedre å gjøre, sier bussjåføren, så jeg kan kjøre deg, jeg.

Så kjørte vi med flybussen til Nardø. Det var fint.

Takk til alle som har bidratt til å få meg hjem. Glemte historien der jeg haiket med en syklist som skulle i krigen til Afghanistan neste uke. Den tar jeg en annen gang.

dikt

2009-10-12T00:18:00.000-07:00

En vill

Det vokser greiner
ut av hodet
alle strå i håret
bladverk
Øynene
mørkner til nøtter
Munnen
en klebrig kvae

Ørene
kveiler seg i årringer
Men jeg har aldri. Aldri
vært jordnær

Røttene peiver
nakne stokker
over marken
De søker vann, men vil ikke
slå rot

Jeg brekker greinene og
smuldrer bort munnen
Sevja kommer alltid til å stige
likevel

Molefunkne dikt

2009-10-02T12:57:00.000-07:00

Jeg ligger
svart i skam
som blekk
i klart vann

Jeg krever
og gnager
sliter megselv i stykker
av egen misnøye
Kom nær
i mørket

Hold krokene
inn i skulderen
Klem vannet
Ut av håret
Knus deg mot min side

Gjem torner
i kronen
Glem såret
Du knuser
stenen i ditt berg

krystallklare dager nå er det høst. Nei, slutt å kødd, det er vinter.

2009-09-29T07:36:00.000-07:00

kjappis oppdatering.

Er heime og koser meg med sying- det vil si omsying av gamle fretex kjoler, og noe julegavegreier som jeg håper ser proffe ut. Har besøkt en liten knapp som heter Johanne og som ikke griner, men kun knirker når hun er misfornøyd. Hun lukter forøvrig veldig godt.
Har kjøpt vinterkåpe og store svææære vintersko som tåler permafrost. Jeg vet ikke hva akkurat permafrost er, men jeg er sikker på at det kan komme til nytte når jeg skal bruke dem.

Mamma går rundt og kaller meg snuppete i ett sett, og jeg synes det er greit og ber alltid om ekstra porsjon dessert etter middag. Siden jeg har ferie.
Det er livet dere!

....og så har jeg gått bananas på e-bay. Calvin Klein er flotters.

kasper, et lite spøkelse, på nært hold.

2009-09-09T01:35:00.000-07:00

Fra Trondheim kan jeg faktisk rapportere en aller så liten spøkelsehistorie.
En av de hyggeligste og beste cafeene i byen ligger i Nordre Gate og går under navnet Tulla Fischer. Det er digg mat og utrolig kul interiørdesign. Og den ligger like over gaten til vår Frues kirke.

For å gå på toalettene der må man ned en lang trapp til kjelleren. Sist gang jeg var der merket jeg meg at de automatiske håndtørkerne plutselig startet uten at noen ting var i nærheten. De begynte simpelten av seg selv. Da tenkte jeg at det var sikkert bare et sammentreff, og tenkte ikke mer på det.

I går kveld gikk jeg for å drikke et glass vin med brødrene mine på samme sted. Jeg gikk ned samme trappenedgangen. I bunnen av trappen er det en stor metalldør. Jeg fortsatte innover kjelleren og gikk på toalettet. Da jeg vasket hendene kom jeg på hva som hadde skjedd forrige gang og tenkte at det skulle være typisk om det skjedde en gang til. Men det skjedde ikke.
Så jeg ordnet håret og gikk mot trappen igjen.
Og når jeg igjen står utenfor metalldøren hører jeg det: De automatiske håndtørkerne har slått seg på igjen og går og går. Og jeg kan ikke se noen andre i rommet.

Da jeg gikk for å hente et glass vann i baren fikk jeg det for meg at det beste var å bare spørre bartenderen om det var noe feil med håndtørkerene siden da kunne jeg betrygge megselv om at det hele var kun jeg som var lettskremt.
Da kunne han fortelle at det skjedde veldig mye rart i den kjelleren, og at det hadde lenge spøkt i der. Metalldøren ledet til en underjordisk gang som førte til underkjelleren til Vår Frues Kirke. I gamle dager brukte dem å gravlegge mennesker under kirkegulvet. Fra vinkjelleren til Tulla Fischer kunne man se rett inn til kistene. Ekkelt, ekkelt, ekkelt!
Selv brukte han helst ikke å være på kontoret utenom dagtid, fordi det simpelten var for "urolig" der.

Jeg som allerede er mørkeredd ble jo fryktelig betrygget av denne historien. Takk for den.

Saft du får vondt i tenna av.

2009-09-07T04:47:00.000-07:00

Sitter på Food Story nå, og "koser" meg med en flaske økologisk kirsebærsaft.
Fin konseptbutikk, men ikke så fint at man får INSANE vondt i tenna av å drikke saften! Det kjennes som å borre ni hull på en gang, og alle bommer og treffer nerverota. Men det smaker godt, så kommer til å drikke opp hele på trass. Jeg tenker tross alt på barna i Afrika.

Skulle egentlig ha sittet på en stor fergebåt til Kiel nå, og trent yoga og vært på spa, men pga litt kluss i sysakene, sitter jeg heller i Oslo. Har ikke mistet noe fly...eller båt, men jeg skulle reise som en venninne til mannskapet, og så ble det litt for liten tid til å ordne booking.
Men nå er jeg så sykt gira på å dra, så da tar jeg heller en rask tur til Trondheim. Har bestillt kveldsfly, så drar nå i kveld. Fikk grei tips i helgen, så syns jeg fortjener en liten tur!
Arividerrrrrci!

Hank von Helvette fikk meg til å grine

2009-09-04T03:42:00.000-07:00

Hank von Helvette fikk meg til å gråte.

I går var en av de dagene der alt ordner seg på en merkelig vis. Jeg har for vane å lage mange planer, så glemme hva planene var, og så lage enda flere planer. Kort sagt: Jeg har ikke alltid orden på sysakene. Ikke de andre sakene heller for den saks skyld, og i går gjorde jeg min vanlige feil med å overbooke kvelden med for mange avtaler.
Men for en gangs skyld, ordnet kaoset seg av seg selv! Arnhild måtte avlyse, Max kunne drikke veldig fort kaffe, og Martin kunne ombooke til en annen dag. OG: Hanna hadde plutselig fått i hende to premierebilletter til Jesus Christ Superstar. Dette var særdeles ikke å forakte! Har gått mye i teateret før, men har vært litt på latsiden i det siste, så det var godt å kjenne litt hard teaterstolfjøl mot rumpen igjen.

Det skal sies at jeg hadde blandede følelser i forestillingen:
Scenografien var fantastisk- det var noe av det vakreste, kanskje den vakreste, scenografien jeg har sett. Scenografi har aldri vært noe jeg har lagt merke til før, men i denne oppsettingen var det ikke til å unngå perfeksjonen og helheten.

Når det kommer til skuespillere må Judas, spilt av Frank Kjosås få en pris. Jeg kan til og med lage en til han selv. Han har alltid virket som en svimsete, androgyn Petter Pan fjott, som jeg ikke har vært så særlig begeistret for, men nå må jeg sette meg selv i skammekroken. For noen bedre nerve i norsk teater har ikke vært gjort på lenge. I hans tolkning av Judas, får man både medynk og rockefot. Og han kan synge buksa av deg, hadde toner hatt en lommekniv på innerlommen.

Hank von Helvette fra Turboneger, spiller hovedpersonen Jesus. Jeg skriver ikke hele navnet, fordi jeg regner med at dere også har gått på søndagsskole. Sangmessig er det mye kult med Helvettes stemme, siden den gir ”superstar karakteren” et annet preg. Han bringer mye av Turboneger Hank inn i rollen, og kanskje er det dette jeg reagerer på: Det blir for mye rockekonsert med musikkvideoreaksjoner, enn virkelig teater. Men til tider rører den mer ydmyke Hank frem med sine rolige partier, og da smelter jeg som solvarmt smør og lar tårene trille, siden jeg sipper ofte ved kulturelle anledninger. Som Six Feet Under sesongavsluttningen f. eks.

Men frem med spanskrøret: Når jeg allerede sitter med klump i halsen og nyter scenen der det mer dystre får komme til syne, og grepet om publikum stemmer så det griner, hvorfor, hvorfor, hvorfor må da regissøren slippe inn fire jazzstemte klovner til å danse med platåsko, gullshorts og hvit afro? Det er en svakhet som gjøres flere ganger: istedet for å hvile i sinnstemningen og la publikum få føle den ut, så kommer en kontrascene som slår forrige scene i hjel.

Dette gjør at jeg gir Jesus Christ Superstar en firer!

Å reise er å dra

2009-09-03T03:36:00.000-07:00

Jeg liker hvordan jeg er når jeg er på reise. Følelsen er der lenge før jeg drar. Den begynner i det små når jeg allerede kjøper billettene. I hodet skapes et bilde av stedet jeg skal dra til. Hvordan gatene ser ut, hvordan det lukter, alle steder har en spesiell lukt, man kan kjenne den når man stiger av flyet, lukten av Vegas, varm stekende asfalt, lukten av Chennai, tørr sand, lukten av Funchal, fuktig klam sjølukt, lukten av Honolulu, varm våt jord, og lukten av Harstad. Kaldt berg. Det er med på å skape førsteinntrykket av plassen, dessverre kan man si. Det er bare slik det er, noe man ikke kan unngå.

Jeg ser også foran meg hvordan menneskene vil være. Er de korte i sine svar, inviterer de til samtale, er de fattige, møter jeg ett menneske jeg ikke glemmer, vil jeg bli ranet, vil jeg møte megselv i døren, hvem er de? Og hvem kommer jeg til å være når jeg kommer dit.
Jeg er aldri megselv når jeg reiser. Kanskje det er det jeg liker. At jeg er en annen enn det jeg vanligvis bruker å være. Det er noe som skapes, og som likevel er der hele tiden, det må bare lirkes frem, hentes ut av skapet. Komme ut av skapet.

Jeg liker den jeg er når jeg reiser. Hvordan jeg ikke redd, men møter mennesker uten å være bekymret for å bli misoppfattet. Hvordan stemmen virker mer stødig, og humoren kommer lettere til meg, jeg er mer morsom. Jeg er ikke en morsom person til vanlig. Får sjelden andre til å le. Ordene smaker så mye bedre på englesk- how do you do? This music makes me sting inside, like a starfish. Is it called starfish? Lets pretend that it does.
Man har alltid noe å snakke om- hvor kommer du fra? Et eksotisk land i Skandinavia, Norge sier du? Hvorfor er du her? Hva gjør man for å ha det gøy i Norge? Går på ski, så spennende. Hvor kommer du fra? London, ja. Der hører jeg at de drikker mye te. Liker du te? Vil du drikke te med meg i morgen tidlig?
Alt kommer så lett.
Gatene er nye, språket uforståelig til tider, vinen billig, og kaffen bitter og skarp, men bedre enn den hjemme.
Noen ganger sier jeg at jeg jobber som arkitekt, nei, kanskje til og med maler, har vært tidligere ballettdanser, men sluttet på grunn av svake ankler. Musiker, yogalærer, forsker og servitør. Bare ikke noe av det jeg gjør til vanlig. Heter forresten ikke Lise heller, men Diana. Diana Krügfeldt. Jeg synes det er et fint navn.

Men det handler ikke bare om hvordan det er når man kommer til dit man skal. Det er selve reisen som fanger meg. Får meg til å føle meg så bra. Allerede når trikken forlater Olaf Ryes Plass og ryggsekken står stablet opp på setet ved siden av og blokkerer for barnevogene som jeg har en personlig agenda mot, allerede da begynner reisen. Trikkeskinnene baner seg igjennom kjente spor, men de kjennes annerledes. Nye. De leder meg mot ett større mål. Menneskene ser ut til å fått mer farge i kinnene, vinduene som vanligvis er tilsmuttet med bileksos og asfaltstøv, virker mer gjennomsiktige, jeg kan nesten kjenne at jeg også går på gatene vi passerer, sammen med alle de andre som haster forbi i trengsel.
Den hylete ungen i midtgangen kan få hyle så mye den vil, jeg skal ett annet sted.
Barnevognene kan godt få lov til å stå på rader og rekker i midtgangen, jeg klarer fortsatt å sno meg forbi dem. Alkoholikeren som mellom å rape og komme med freidig tilsnakk til trikkesjåfåren kan godt få sovne av på skulderen min, jeg klarer å vippe hodet hans over til den andre sidemannen. Jeg har et sted jeg skal være, så da orker jeg ikke å bry meg om dette nonsenet. Nei. Sånt kan man utstå når man vet at det er et annet sted som venter på deg.
Det er godt å gi fan.

Hvordan tankene virker høyere, og luften virker mer enkel å puste i. Jeg puster mer. Kan det være en faktum eller bare i hodet? Det virker likevel enklere. På reise vet at jeg skaper noe. Kanskje det får meg til å puste mer? Kanskje blir jeg anpusten?
Jeg føler høsten begynner å komme som en stille formørkning, og en gråhet prikker i bakhodet. Å stå stille, å være på samme plass, å ikke reise, det gjør meg sinnsyk. Jeg vrenger meg og kjenner meg gal av stillheten. Snart må jeg reise igjen. Det er godt å dra.

Kaffe og albumrelease

2009-09-02T03:34:00.000-07:00

Jeg kjedet meg her om dagen, og tenkte at nå er det lenge siden jeg har skrevet en sang. Forresten skal min sang, dvs den jeg har skrevet teksten på, være med på Sigrun and the Kitchen Band sin nye cd! Syns det er ganske så stas. Jada.
Uansett, jeg satte meg ned med en kopp kaffe- se bildet- og begynte å skrive ut en tekst.
Prøve ut en litt mer humoristisk vri nå, vet ikke helt om det funker, men er ikke så melodramtisk som før iallefall. Nåja.

ROYAL FAMILY OF ISLAND

I thought this was a good excuse to say something
Though there´s nothing much to say
I would like to win your first place
But how can I when I spill out every chance
Like to say something important
But I just keep on staring at this shoelace
So sorry for the silence,- now I break out in a akward dance

So thank you for this akwardness
That is making me feel weird
Told a little lie, saying I know royal family of Iceland
A girl´s got to do something to impress
I probably do every trick in the book if I can

I try to be convincing
Saying I´m not getting hurt by you
Act terrible ignorrant over the sunday newspapers
But I don´t read a single word
Do the sudoko like a crossword
Spelling out 1-2-3 I -wished -you -loved me- too
Idiot

So thank you for this akwardness
That is making me feel weird
Told a little lie, saying I know royal family of Iceland
A girl´s got to do something to impress
I probably do every trick in the book if I can

I start at the sentence I´ve reahearsed
Maybe a hundred times a day
I start it out, now there´s something I´d like to say
I know it´s not how you like it
But I can´t take the easy way out
When there´s no easy way in
And when I start to stutter
Could you please intererrupt me
Cause I feel like shedding my skin

So thank you for this akwardness
That is making me feel weird
Told a little lie, saying I know royal family of Iceland
A girl´s got to do something to impress
I probably do every trick in the book if I can

Konfrontasjon

2009-08-10T03:58:00.000-07:00

Når dagen er over. Og kun regnet lyser opp mørket, med gatelyktene som reflekteres i røde lys på vannet. Jeg ligger og hører på trommingen. Tusen slag i sekundet.

Hva gjør man når dagen er over, og man ligger og hører på emo-musikk og har hundre tanker i hodet og likevel vet man må sove. Må sove fordi man skal tidlig opp. Men alle tankene er ikke ferdige, de er alle kommaer, og paranteser og uferdige samtaler. De lager monologer, som egentlig er dialoger, men likevel er de monologer. Å ja. For man vil bare si alt, si absolutt alt som er feil, uten å få noen svar. Ingen unskydlninger. Man vil bare irettesette. Og så gå. Gjerne slamre med døren om det er mulig. Og trampe ned en trapp. En heis hadde vært for stille for slike diskusjoner jeg tenker å ha.
For hva er ikke vel lidenskap og fyrige samtaler for et forhold? Vel.
Det er kanskje slik i kjærlighetsforhold. Men hva med forhold i vennskap. Hva med fyrigheten der?
Jeg har aldri kranglet i et vennskap, aldri skikkelig irettesatt, eller kjeftet. Kanskje en oppgitt gang bare gått min vei i ren frustrasjon. Men aldri egentlig kranglet. Jeg er redd den trenden kommer til å snu seg. For alle forhold, bygd på tillit og ærlighet er kompliserte om det blir snakk om brudd på disse to reglene.

Ærlighet er et enkelt ord å skrive. Et vanskelig begrep å gjøre helt til det fulle uten å være frekk. Og en nøkkel til alle varige vennskap eller forhold.
Tillit er noe man får. Noe som er helt selvfølgelig i et langt vennskap, og noe man ikke så lett får tilbake, når den er brutt.

Så hva er den røde tråden i dette, hva er det jeg prøver å si?
Over en kopp kaffe og en solskinnsbolle på Cocoa satt jeg lørdag og diskuterte hva som er modig med venninne. Jo, det er jo klare å være helt ærlig med seg selv, og ikke minst med sine venner. Det er av og til smertefullt.
Og jeg liker helst å si: ”nej, nej det er greit” og begrave den vonde murringen i magen, heller å konfrontere hardt mot hardt. Men om man ikke tar seg selv på alvor, hvordan kan andre det?
Jeg trodde virkelig ikke jeg skulle få bruk for dette så snart som jeg dessverre gjør Men når det nå regner ned, og Joni Mitchell får synge sin siste sang A Case Of You, så holder jeg en monolog for meg selv og gjør meg klar for en dialog. For jeg vil være modig, ikke sette meg på bakerste rad i livet, men marsjere opp til det jeg frykter er min første krangel. Men likevel noe et vennskap trenger for å vedlikeholde tilliten. Så nå er kommaene blitt til punktum, parantesene viskes sakte ut, og talen er klar. Men likevel murrer magen, for man håper aldri å måtte gi en tale til en venn.

katastrofe

2009-08-09T01:51:00.000-07:00

Jeg ligger i sengen. Persiennen er nede. Solen er ute. Og kun grått lys kommer i strimler inn i rommet.

I går var starten på en dårlig dag. Jeg har gledet meg lenge til denne dagen. Ønsket at den skulle komme snart, tenkt på hva jeg skal ha på meg, hva jeg trenger å kjøpe av drikke, hvordan jeg skal fordele dagen.
Men gårdagen begynte å ødelegge morgendagen allerede klokken ti. Når jeg la meg, visste jeg at denne dagen kom til å bli grå.

Vi var i parken. Drakk vin og følte oss staselige. Jeg gjorde i alle fall det. Min avstandsforelskelse skulle endelig møte meg. Eller jeg skulle møte han. Vi skulle iallfall møte hverandre.
Alt gikk så fint. Som om noen hadde laget toner til kvelden, og for hver tone, så gikk sangen fremover, i noe jeg håpet skulle bli the grand finale. Men det ble ikke det. Da vi endelig ble alene formet alt seg til noe jeg ikke hadde planlagt. For jeg har planlagt mye. Lenge. Dagdrømt og tenkt. Fundert. Skrevet i dagbøker. Konversert om en fantasifigur jeg selv har laget. Tydeligvis. Og han som skulle spille rollen, gikk fra helt til geit. Jeg snakket til en vegg som så i taket og forsvant i mengden og var helt ute av stand til å bruke spørsmåltegn. Men siden jeg har brukt så lang tid på å planlegge ham, klarte jeg ikke å gi opp.
Så jeg spurte om alt jeg kom på for å holde samtalen i gang, uten at det virket noe særlig forbedrende. Smilte når noe kunne minne om humor. Og nikket alvorlig når vi, nei, han, snakket om kunst. Men ingenting virket.
Tilslutt stod jeg der, uten flere spørsmål, men likevel et par hundre til, og følte at han sa ting uten å si noe. At han skjellte meg ut og fornærmet meg, men han beveget ikke munnen. Jeg stod alene på dansegulvet og følte meg utvasket og matt. Han stod med ryggen mot meg og snakket med damen bak baren. Noen hadde trykket på pauseknappen i sangen, og mens andre svirret rundt og snublet ut av utestedet, stod jeg og følte meg som et punktum. En stumt avsluttende punktum på mitt eget skuespill midt på gulvet, omgitt av geiter og andre brekende dyr.
Så hva gjør man? Bukker man og går ut? Breker man tilbake? Eller bare gir man opp og begynner å gråte? Man gjør alt.

Jeg våknet og kjennte at skjellettet hadde snudd bak frem i søvne. Dagboken min lå vrengt opp
” Det gjorde vondt. Vondt uten at man kan beskrive det. Som en tråd som løsner fra et teppe og rekker opp mønstret. Vondt. Vondt. Vondt”
Det hadde vært godt å glemme denne dagen, denne dagen jeg før trodde skulle bli den beste. Den jeg ønsket å spole fremover til, fordi jeg var så spent på alt som kom til å skje. Alt jeg hadde planlagt. Nå vil jeg helst spole tilbake og forandre alt. Omskrive. Men dagen har allerede begynt. Den jeg egentlig gledet meg til. Så hva kan man gjøre?
Ringe venninner for kaffe og komfort? Dra ut og drikke meg av bena? Finne meg en ny helt? Man gjør alt.

Surfing- check!

2009-07-28T11:17:00.001-07:00

Igår ble det roadtrip til Unstad for å prøve bølgene. Vi startet ( jeg, lillebror og Hugo- en kompis av lillebror) og kjørte 3 1/2 time for å komme oss til det lille paradiset.

Det er mange som har sagt at Lofoten er veldig fint, men wooow, det var helt utrolig. Fjellet stod bratt som store søyler over oss, geitramsen blomstret sammen med tromsøpalme og alt i horisonten lignet scenetepper for postkort. Vi stoppet i Kabelvåg for morgenkaffe klokken elleve. Da var det kun en kattepus og noen gamle fiskemenn med hvitt skjegg og rullings i kjeften som var å se i byen. Sentrum var så lite at når vi plutselig kjørte feil, så bare rygget vi to gater tilbake, som ingenting hadde skjedd- det var ingen andre biler å se! Var en veldig søt og rar by.

Siden vi skulle bruke minst mulig tid til Unstad, stoppet vi sjelden, noe som resulterte i en ny måte å ta bilder på: I fart, ut fra soltaket, uten noen form for fokus. Ble veldig kule bilder faktisk, selv om det er ikke alltid er enkelt å se hva det skal være for noe.

Fremme på Unstad Camping -endelig- leide vi brett. Og jeg skrøt selvfølgelig av å ha vært på Honolulu, så derfor fikk jeg ikke longboard, men et mye mindre brett. Det krevde mer av surferen, og var vanskeligere å komme opp på.

Stranden var hvit og til dels langgrunn. Vi kunne gå helt ut til der bølgene slo og slapp derfor å padle så mye. Det var bra fordi jeg eier ikke styrke i armene mine.

Vi ble advart mot strømmen som gikk ved ytterkantene av stranden, men uten å merke det lå jeg plutselig ganske langt ut mot ytterkanten med brettet. Jeg prøvde å padle inn mot stranden for å komme meg ut av strømmen. Den dro meg lenger og lenger ut. Men det var helt umulig. Jeg padlet så hardt jeg kunne, men likevel kom jeg meg ikke noe steder, og ble fortsatt dratt ut mot storhavet. Det var en desperat følelse:

Å være redd, men fortsatt prøve å holde hodet kaldt og padle alt man klarer. Merke at det ikke hjelper. Prøve å finne løsninger- hva kan jeg gjøre? Hvor bør jeg padle for å komme ut av strømmen? Hvor langt kan den dra meg? Burde jeg rope etter hjelp?

Flere bølger begynte å bygge seg opp og brøt ikke langt unna meg. Jeg prøvde å komme meg inn på flere av dem, men dragsuget som kom etter de brøt, drog meg ut igjen.

På dette tidspunket hadde jeg nesten gitt opp og begynte å rope på lillebror og Hugo. De så meg ikke først meg begynte å padle mot meg for å hjelpe. Kort etter kom en stor bølge og jeg klarte å komme meg på den - akkurat i tide- og ridde den helt inn til brettet dunket mot sandbunnen. Aldri har jeg kjent meg så glad i fast grunn!

Etter en liten hvil på stranda, var det å "stige opp på hesten igjen" og jeg gikk ut i bølgene igjen. Denne gang KUN i midten av stranden. Det ble en veldig fin tur og vi fikk mange bra bølger. Men nå har jeg kanskje enda mer respekt for havet.

byggmester- yes we can?

2009-07-20T10:37:00.001-07:00

Nå er det sommer, nå var det bittelitt sol, så da må det være sommer?

Det e veldig fint å komme heim til nord, men noe særlig varmt, det er det ikke. Det kan jeg skrive under på. Det er bare å glemme shortsen og kjolene jeg har pakket ned, og heller finne frem ullundertøy.

Planen i løpet av sommerferien er følgende: Å surfe i Lofoten, sy et par ting, bygge noe fra grunnen av og fiske en rekordtorsk. And during this: stay staylish!

Fant en skikkelig kul 1-2-3 oppskrift på hvordan å bygge lysthus forresten:http://www.trefokus.no/byggebeskrivelser/ViewFile.asp?Id=792

Må bare ha en del penger til å kjøpe matrieale og sånn, men hvem vet, kanskje jeg er byggmester. Det står enda igjen å se....... Jeg skal poste bilder. Men nå stikker jeg og baker rabarbra pai!

Har forresten bursdag i dag:) derfor må jeg bake.

kissssses

Fjortissbølgen har tatt meg

2009-07-02T13:39:00.000-07:00

Så i går var jeg en tur på Oslo Live Festival på Kontraskjæret. Dette bildet ble tatt når jeg ivrig hørte på Lilly Allen og drakk riesling for alle penga og pynta meg for å dra. Kvelden tok litt mer av enn det jeg trodde. Det er noe med sommeren som gjør meg til en tidvis lite vettug alkoholkonsumer, med mye energi. Jeg tok av og gjorde alt det som stod i forrige blogginnlegg.

Har da hatt noen minneverdige turer ut på byen i det siste. Kan nevne nachspiel med Siri under paviljongen i Birkelunden park med Ben og Jerry iskrem, og longboardkurs klokken fem om morgen med Øyvind, og deretter en svært fyrig vannkrig i leiligheten...som jeg tapte. Bytta et skateboard mot kirsebæris, og fikk rulla meg en liten tur i gaten, akkurat lenge nok til å få den siste skjeen med iskrem, og så har jeg vel flere ganger begynt på en litt dimmig diskusjon.

Jeg har store planer om å slutte å være fjortiss, men ikke riktig enda bare.

dagenderpå-frokost på villa igjen

2009-07-02T04:55:00.000-07:00

Jeg kan huske jeg skiftet til knallrosa høye heller i en telefonboks i samme stil som Supermann, og så husker jeg at jeg slo til en kompis av en kompis av meg med flat hand, flere ganger. Det var en lek, så nå har jeg også masse blåmerker, heldigvis ingen på kinnet.

Jeg kan huske at jeg holdt på å tryne på longboardet jeg hentet frem klokken fem om natten. Jeg husker jeg lo hardt da jeg dyttet en kompis av meg ned en bakke uten å si hvor bremsen var og han vinglet frem og tilbake, men trynet heldigvis ikke.

Jeg kan huske at jeg kastet popkorn vilt rundt meg i et forsøk på treffe munnen til mannen over bordet. Jeg kan også huske at jeg mistet telefonen en eller annen plass og tenkte: Her må jeg lete i morgen!

Så tok jeg salt tequila og lime. Så husker jeg ikke mer.

.

2009-06-16T23:20:00.000-07:00

Det er et sug. En støvsuger inni hjertet mitt. Med max styrke.

Og det er et helvettes sug. Det røsker så det knaker inni margen på beina. Det drar slik at det kjennes ut som hårrøttene mine går innover og de prikker med sine hårstrå og hårposer mot skallen. En knitring inn mot megselv. Som alt håret vokser nå innover og fyller hodet mitt. Hele hodet mitt er fullt av mitt eget hår. Det tar opp all plass og klør og gnisser og presser mot øynene mine. Kiler. Og gjør vondt.

Så går en champangekork av. Spretter opp i magen, mens den bruser ut over hele innsiden. Den fosser mot ørene mine, jeg kan høre susingen på vei opp. Den kommer som et drønn og jeg vil stumme den ned. Ikke. Hysj. Ikke si noe. Si noe. Jeg klarer ikke si noe.

Champangen må ha smulderet bort kalsiumen i beina mine fordi alt er porøst nå. Det er helt knasbart. Bare hold kjeft. Ikke si noe. Si noe. Drønnet skraller på vei opp nå. Nå er det ikke langt unna. Nå kan jeg ikke stoppe det.

Jeg har bare tenkt å si det. Ikke si det. Hold kjeft. Hold kjeft for faen!

Dette gikk til helvette. Igjen.

Jeg sa ingenting.

Frokost på Villa

2009-06-15T06:08:00.000-07:00

Frokostdate på Villa Paradisio skulle være min gode start på dagen. Men jeg ble avglemt av min venninne, så da ble det bare frokost som jeg har brukt timevis på å spise. Og jeg er enda ikke ferdig. Det er bare godt å bruke opp tid på ingenting. La sommeren finne veien inn til hulrommene i skjellettet mitt og bare ligge der og vente... på at sommeren skal komme.

Den siste uken har gått så fort. Og den har vært så lang. Jeg har vært ute nesten hver eneste dag. Drukket pene drinker med pen pynt. Pyntet meg selv pen med pene kjoler. Passet på å ikke få pene drinker på den pene kjolen. Det var selvfølgelig mislykket. Jeg mistet til og med en halv flaske vin i fanget på min venninne. Men det tror jeg var lurt, fordi hun var allerede for full til å skulle drikke den opp.

Tror jeg har brukt mer tid på Aku Aku enn jeg har brukt hjemme. Det er så godt å være lenge oppe når det er lyst ute. Alt er så mye enklere. Har til og med lært meg å stå på board nå. Longboard that is. Men er ikke akkurat verdensmester. Bare mester i gata. Og så har jeg fått en liten sommerforelskelse. Men det er jeg ikke mester på. Kanskje gatas dårligste, så jeg prøver å slutte med det. Det er ikke akkurat sjarmerende å bli så sjenert at man begynner å se i taket, snurrer med håret, fikler med den pene kjolen og når man atpåtill snakker med dialekt så den andre personen ikke forstår hva man sier....Nej, huff. Føler meg ikke som en hit, mer som en fjortis på høye heler.

Men skal prøve å holde bloggen oppdatert mer nå, så får vi se hva som skjer.

Nå begynner teen i kannen min å bli kald, og det venter en chilikako på meg i kakaocafeen, så nå er vel dette frokostmøtet over. God morgen.

What else is there?

2009-04-24T04:38:00.000-07:00

I forrige måned var jeg i India igjen. Det føltes sånn. Jeg gikk hjem fra bussen og det snedde tynn snø. Den fløt rundt i luften. Som tusen papirbiter var skutt opp i luften og blåste rundt, opp og ned, sirkulerte i luften. En ristekule.

Og så kom sangen fra Røyksopp: What else is there? Og jeg var tilbake på en skranglete buss, og kjørte hjem til Pondicherri fra Karakel. Hørte på musikken Sam hadde lastet ned på mp3-spilleren min. Elektronika Så kuene bli leid hjem fra markene. Små kobberbjeller på hornene. Templer med guder og gudinner på veggen; de danset og vinket til meg. Setet i imitert skinn, hullete. Bussen var varm. Bussen var min skrale karusell som humpet og skinglet for hvert eneste grop i veien. Jeg gråt i skjul. Visste at dette var min siste tur fra Karakel. Alt som raste forbi meg var skjørt. Og jeg prøvde så hardt å huske alt: Få med meg hele turen. Gjemme alt inni lommer av meg selv:

Ikke glemme barna på frivillighetssenteret. Ikke glemme Amma (mamma) som lagde middag til oss hver dag. Like ved motorveien. Spise mat selv når det er fluer i. Ikke glemme fotballkampen i sari. Alle barna hikstende av latter ved synet av meg, jeg leende tilbake. Heller ikke glemme båten som satt fast i treet etter tsunamien Ikke glem motorsykkelturene der jeg kneppet hendene rundt Sams rygg, Ingen hjelm, bare vind. Ikke glemme hunden på mursteinfabrikken. Heller ikke kveldene med king fisher. På taket med Sam og Håvard. Og kakkerlakker.

Den siste kvelden sammen med Sam glemmer jeg ikke. Vi kjørte motorsykkel ut på markene. Satte oss ved en liten bredde Så solen i det den farget seg ned på himmelen. Alle farger, intense. Og alt rundt meg, mykt. Mykt gress, sval luft, myke historier. Jeg tenkte at alt inni meg var samlet og helt på dette tidpunktet. Før hadde alle mine tusen deler, som et klokkeverk av en sjel gått i akse rundt jorden. Nå hadde delene møttes rundt ekvator akkurat på rett tid. På rett sted.
Jeg var på rett sted til rett tid. Rygg mot rygg. Lange historier som man får lov til å bruke hele kvelden på. Alt er riktig. Sjelevenner. Er vassent ord om noe som er veldig sant.

What else is there?

Naive vennskap er best. Og hest.

2009-02-05T01:09:00.000-08:00

Det kan veldig godt hende at jeg er naiv. Jeg har hørt det før for å si det sånn.

Jeg er godtroende og av og til dumsnill. Gir bort en femkroning for å få fire enkroninger. Ikke bare fordi jeg er helt dumsnill, men fordi jeg heller liker at det rasler i lommen, enn at jeg bare har en kjip en.

Med mennesker har jeg en tendens til å bli veldig glad i noen fort og veldig naivt. Det er en rar ting for jeg er egentlig en veldig skeptisk person. Jeg liker for eksempel ikke ny musikk. Bare ting jeg har hørt før. Gjerne på repeat. Jeg liker ikke nytt vaskemiddel. Jeg liker det jeg har brukt før og vet lukter godt. Hater når andre prøver å overbevise meg om at Oasis er bra. Jeg liker dem ikke. Ikke med med wonderworld og ikke noen annen verdens ting fra de heller. De er svært masete.

Men dette med mennesker. Det er rart fordi det er noen jeg bare blir helt spontant glad i. Allerede andre gang jeg har møtt dem føler jeg meg bekvem nok til å kunne lene hodet mot dem og til og med gi en klem. Jeg prater som om vi har vært kjent fra da man brukte røde lakksko med sløyfer på, og kan fort fortelle små hemmeligheter. Det er en fin ting. Og veldig naivt. Men som regel går det bra.

Jeg har tenkt mye på dette. Hvordan jeg putter folk inni hjertet helt uten videre. Det er absolutt ikke alle. Bare noen få. Og de likner merkelig nok litt på hverandre. Kanskje jeg velger slike mennesker etter mønstrer på hvordan mine eldste og beste venner er. De jeg velger på denne måten, de kan jeg alltid stole på. Og de varer evig.

Men de som jeg blir kjent med og må streve for å komme under huden på. De varer kanskje et par år. Kanskje det er meningen at jeg skal velge mennesker etter følelse og ikke etter tid. Hm. Det er rart. Jeg vet ikke helt om jeg liker denne måten å tenke på. Den er veldig kritisk egentlig.

Jeg liker Hanna. Hurra.

I søvne

2009-01-27T00:53:00.000-08:00

Jeg ligger under lysekronen med perlene. Perlene og sommerfuglene og hører på sangen som er min. Den var på tur til å bli din. Men det ble den ikke. Jeg ligger og hører på lyden av dynen som knitrer med sine laken når jeg snur meg. Kjenner tomrommet ved siden av. Det ligger ingen andre her. Jeg er her alene.

Putene som kan fylle opp av så mange hoder ved siden av. Jeg legger dem ved kanten av sengen. Vil varmes opp av noen. Og i denne kvelden ønsker at jeg at det er deg. Selv om jeg ikke vil ha deg. Jeg vil ikke ha deg. Ikke dine krøller, ikke din melkehvite hud. Ikke dine sjeve øyne, ikke din smak i min munn. Ikke dine ord i mine tanker. Jeg vil bare ha varmen din.
Trykk meg helt inntil deg, knepp dine hender rundt meg. Hardere. Knepp hendene dine rundt ryggen min og klem. Ikke gi slipp. Knepp hendene dine rundt ribbene mine og hold. Du er her i sekundet du ikke gir slipp.

Jeg ønsker deg ikke lenger. Du sover i en annen seng. Du smaker annerledes nå. Jeg smaker ikke deg lenger. Jeg har andre i mine drømmer. Skriver om andre i min dagbok. Du skriver din egen bok med dine bilder. Du fotograferer dine minner og jeg skriver mine. Blekk. Blekk på papir. Fotopapir. Du er ikke lenger i mine bokstaver.
Jeg er ikke ensom. Jeg har andre til å fylle dagboken min. Jeg er ikke lei meg, jeg har andre til å le. Jeg er ikke ferdig, men begynt.

I det gule lyset fra den gamle lampen min ser jeg skyggen av deg om jeg myser. Strekene av skygger som omfavner den tomme siden ved siden av meg. Kan kysse dine jordbærfargede hårstrå. Du er så virkelig i dette lyset. Du drømmer nå. Du sover. Du sover med dine fregner, lyse, på ryggen din. Du sover et helt annet sted. Og jeg går inn i drømmene dine. Derfor kan jeg se deg. Jeg er våken. Har alltid vært det. Det var du som sov. Halsen din murrer en tone som ikke blir ord. Du var alltid den som var ensom.

Vasker vekk frustrasjon

2009-01-21T02:58:00.000-08:00

Jeg har en kjent vane/ uvane. Når jeg blir frustrert eller stressa har jeg for vane å vaske. Ingenting er renere enn etter en liten personlig krise. Før jeg dro til Barteby i helgen vasket jeg ovnen, kjøkkenhyllene, rommet mitt og alt av små og store ting som kunne pusses litt på. Og ikke nok med det: jeg satte nye bilder i rammene mine, sorterte fotoene, kastet alt undertøy, sokker og trøyer jeg ikke kommer til å bruke mer. Og så leste jeg ferdig tre bøker på to dager.
For meg var dette den virkelig starten på 2009- de blanke arkene jeg skapte selv.

Forutenom min kramperydding har jeg prøvd å skape nye vaner.
To ganger i uken står jeg opp 05:45 for å dra på spinning- et helvette som føles bra etterpå. Ikke mens det pågår. Tro du meg...
Har enda vanskelig for å holde meg våken i første time på skolen siden jeg blir dødtrøtt etterpå. Under intervjuet med Erlend Loe, som jeg syntes var kjempeintressant, holdt jeg fortsatt på å sovne. Men jeg begynner å bli vant til morgentorturen, så jeg tror det kommer seg etterhvert.

Har en mistanke om at noen av vanene kommer til å rakne etterhvert utover året, men jeg skal prøve å presse meg selv så lenge som mulig til å ikke trykke snooze på vekkerklokken og heller ikke overse den voksende kleshaugen i skittentøyskurven. Og kun spise godteri på lørdager.
Men om jeg skal falle for fristelsen... så .....lager jeg noen nye nyttårsforsett til neste år..

vin og is

2009-01-18T13:40:00.000-08:00

Den herlige følelsen når du våkner. På en luftmadrass etter nachspiel. Og ser på klokka og veit at du skulle vært i familieselskapet for tjue minutter siden.

Og du har to flasker vin dunka inn i hodet fra gårdagen. Du vil egentlig legge deg ned igjen. Av flere grunner. Men du står opp. Ringer en taxi. Prøver å freshe deg opp, du vet du ser jævlig ut. Bare 4 timers søvn. Det er vanskelig å freshe det opp. Du er et ras, men du har hatt en kveld. En kveld som gir deg sprakende knitringer. Gode venner som sjenker deg vin og gode samtaler.

Dagen var slitsom. Men herlig. Frokost på en amerikansk diner med en venninne. Rett til klatrehallen med en annen venn. Lærer meg å sikre, og føler meg usikker på om jeg rekker alt jeg må rekke denne dagen. Middag med en eks. God vin i store glass. Tre av dem. Så ett nytt glass med en ny venn. Hvitvin på solsiden. Og så balansere med fire glass frem på glatt is. Som ligger overalt. Ingen grus til å sikre seg på. Mer vin med to gode venner. De gir deg informasjon om deg selv som du av til ikke klarer å se selv. Fint. Danser med glatte høye heller. To flasker vin gjør at du er enkel å spinne rundt. Nytt møte med en ny vinperson. Det er vi som danser. Jeg ler og snubler nesten. Selv om det ikke er is inne.

Nach. Du får hjelp til å ta knekken på resten av flasken. Det er våken lenge. Du ser hvor fort det lysner når det først gjør det. Himmelen får bli lyseblå mellom sorte grener igjennom vinduet, og du ser på den fra en luftmadrass. Ser på den og er ikke trøtt. Du skal snart våkne og ønske du kunne sove selv om du ikke er trøtt. Men du har en så fin kveld, dag. Morgen. Det er morgen nå. Dette er slitsomt. Men dette er det jeg kommer til å huske når jeg blir gammel.

Det er en fin morgen.

drap på god journalistikk

2009-01-16T02:58:00.000-08:00

Drap på vestens vektskål

Det er krig. Ikke på lenge har vi nordmenn vært så opptatt av en krig som ikke engang er vår. Vi marsjerer i demonstrasjonstog, slår det opp i avisen, og sender ekstrasendinger når noe nytt skjer. Og det er bra. Det er bra at vi engasjerer oss når en konflikt ender i krig. Det er bra at vi er medmenneskelige og føler empati for alle partene som lider under en krig.

Men hvor er demonstrasjonstogene når krigen nå igjen blusser opp i Kongo? Hvor er aksjonene mot voldtektene som brukes som et nedverdigende våpen i denne konflikten? Hvor er engasjementet? Hvorfor har ikke mediene fortsatt søkelys på dette, siden det er en fortsatt pågående handling, på lik linje med Gaza-konflikten. Hvorfor leser vi ingenting om Kongo i dagens avis?

Bare siden 14 desember 2008 har enda 500 blitt drept og 50 000 blitt drevet på flukt i Kongo. Dette skjer i dag. Dette skjer NÅ. 160 barn er blitt kidnappet av Herrens Motstandshær for å bli trent opp til barnesoldater. 80 kvinner er blitt voldtatt. FN kan rapportere om at angrepet mot byen Faradje i Kongo har resultert i at 800 hus, tre skoler, en offentlig bygning og medisinske fasiliteter er brent, i tillegg til innbyggernes avling. Landets innbyggere har behov for både mat, medisiner og nødhjelpsartikler. Men dette har media ikke sett på. Dette er ikke viktig nok stoff for Dagsrevyen. Er ikke Afrika nært nok til å engasjere?
Like mange mennesker som er blitt drept i Gaza, har også blitt drept i Kongo. Over samme tidsrom, med samme voldsomhet

Er det blitt slik at vestlig media kun klarer å holde oppmerksomheten på land i Afrika over et gitt tidsrom? De interesserer oss kun i en begrenset periode før vi blir lei av å se på oppblåste mager, fluer på kroppene, foreldreløse barn som vandrer rundt i flyktningleirer og matkøer som strekker seg i det uendelige? Vi er rett og slett lei av deres elendighet. Men hvorfor er vi ikke også da lei av å høre om konflikten i Midt-Østen. Hvorfor får kun denne saken eskalere i media, når konflikten i Kongo har pågått i fem år og er den mest dødelige etter andre verdenskrig? Hvordan klarer media å holde oss oppmerksomme på denne konflikten, uten at vi mister interessen?

Jeg vil nå understreke at det er viktig å sette søkelys på konflikten som pågår i Gaza. Men jeg vil rette en pekefinger til NRK, TV2, Dagbladet, VG og Klassekampen som har latt én krigshandling få overskygge en annen. De som har solgt sjelen sin til det som selger mest, og glemt pressens samfunnsplikt til å rapportere om alle pågående kritikkverdige forhold. Vær Varsom plakaten er tydelig på dette:

1.4. Det er pressens rett å informere om det som skjer i samfunnet og avdekke kritikkverdige forhold. Det er pressens plikt å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle.

Det er ikke bare pressens rett til å informere, det er deres plikt! Dette må ikke glemmes eller bortforklares. Vi har en rett som lesere til få et bredspektret bilde av verden, et bilde som med pressens kritiske blikk kan gi et fullverdig bilde av verdens kompleksitet.

Og det er medienes egen plikt til å selv utøve kritikk på hvordan de klarer å oppfylle denne rollen. Per dags dato, er det kun Aftenposten som har sett den skjeve fordelingen i nyhetsbildet. Journalist Tor Arne Andreassen skriver 8 januar 2009: ”Mens alles øyne er rettet mot Gaza, er like mange mennesker blitt drept i Kongo de siste tre ukene. Nesten uten at verden har leet på øyenlokket har tragedien igjen rammet Kongo. Denne gangen under jakten på den krigsforbrytersiktede opprøreren Joseph Kony og hans beryktede Herrens motstandshær (LRA).”

Det er ikke første gang at vestlige medier lar en voldelig konflikt falle i skyggen for en mer salgbar historie. I 1994 ble Rwandas enorme folkemord glemt fordi man heller valgte å se på demokratiets seier i Sør-Afrika med Nelson Mandela som frontfigur. Begge disse hendelsene skjedde på samme kontinent og under samme tid, men mediene valgte heller å selge oss den gode historien om hvordan vestens innflytelse på Sør-Afrika hadde resultert i en helt eksemplarisk historie. Historien solgte til platina, og her hjemme kunne vi ha god samvittighet for hvordan vi lærte resten av verden hvordan land burde styres. Overskriftene på avisene burde være: ”800 000 mennesker drept. Men Rwanda ble gitt lite oppmerksomhet.”

Sannheten er; når det kommer til hva som er velkomment i vestlige media, har salgstall og historier som gir ideologisk god samvittighet mer å si enn hva vi som selverklærte demokratiske ledere i verden vil innrømme.

Gjennomføringen av demokrati i Sør-Afrika ble vestens hjertebarn og fikk oss til å glemme den dårlige samvittigheten etter å ha rørt opp og ødelagt kontinentet under imperialismen. Vestens ideologi satte et plaster på såret og media sa at vi hadde gjort en god jobb i Afrika: Vi hadde rettet opp våre forfedres feil. Til prisen av Rwandas spalteplass.

Israel ble på mange måter skapt som følge av stormakters dårlige samvittighet. Landet tok til seg vestens ideologi om demokrati, og fikk USA i ryggen som storebror. Derfor opplever vi i vesten det som et ideologisk paradoks når Israel snur seg mot det vi har angitt som korrekt krigføring. Israel som en hormonell tenåring som prøver å protestere mot sine foreldre. Og vi slår hardt ned på det, siden de nå sprekker opp den ideologien vi har gitt dem. Konflikten selger, siden vestens egne interesser er involvert. Noe som gir salgstall. Noe som igjen frarøver Afrika viktig spalteplass.

Vi skal bry oss om krig, vi skal drive gravende journalistikk og se begge sider, vi skal bry oss urett. Men det er ikke rett av media å kun fokusere på enkeltkonflikter og dermed ekskludere andre og like viktige, eksisterende konfliktener.

Norsk presse må ta selvkritikk for å ikke oppsøke utenriksnyheter på egen hånd.
”Det eksisterer et ”lemmenfenomen” i norsk media”, uttaler Kongoekspert Morten Bøås. Han tipset flere store norske medier i både 2006 og 2007 om den daværende situasjonen i Kongo, som var like ille som situasjonen er nå. Ingen valgte å følge opp historien. Ikke før CNN og andre store internasjonale kanaler satte fokus på problemet i 2008. Norsk presse stoler ikke nok på sine egne evner til å finne nyheter, men stoler på de større pressekanalene for å sette dagsorden.

Det er snakk om kun dager før de tamilske tigrene blir nedkjempet i Sri Lanka. Per dags dato befinner de tamilske tigrene seg i et tett befolket område med 300 000 mennesker. Det kommer til å bli et blodbad. Og om min påstand er rett, kommer du til å lese bare et par oppslag om dette i norsk aviser.

Derfor må vi som mottakere stå opp mot medienes sjelesalg. Krev lik konsentrasjon av like viktige konflikter. Jeg snakker til deg som tror at ordenes makt kan være like sterke som handlinger, og derfor tror at vi kan forandre medienes trykte ord ved å handle: Protester mot salgsbaserte opplag som hindrer et bredere bilde av pågående konflikter. Makten til media ligger ikke bare hos redaktører, det ligger også hos oss. Og vi må kreve den når mediene ikke utfører sin plikt. Både enkeltpersoner og politiske grupper må ta tak i dette, og både skrive og føre appeller til dette problemet er lagt bak oss.

Globalisering gir mulighet til å se et helt bilde- krev å få det fremvist.

Usjenerte bok-mødre.......?

2009-01-08T00:48:00.000-08:00

Må bare si det...sånn bare litt.

At bibliotek er vakkert. Å, ja du. Det er det. Jeg var i går på Deichmans og det var en så rar følelse. Tusen bøker som omgir deg. Tenk deg- så mange ord som snakkes i det stille i hodene til alle som sitter der. Ord som flyter rundt og rundt i luften. Jeg kan se for meg bøkene som står der og prater sin egen monolog i hyllene sine. Ikke med hverandre- de bare står der og hvisker ordene på en ramse, igjen og igjen.

Og når jeg går forbi dem, nesten rister de for å skulle tiltrekke meg til deres ord- deres livs budskap. Jeg kjenner ordene renner over meg, som om jeg skulle stå i en dusj og de bare drypper ned. Drypp drypp.

Og lukten av bøker. Lukten av gamle bøker. Den tørre lukten. Støv og varme knitret inn i sidene. Så gulner sidene. Av lys og bladning. Av en pekefinger som følger linjen.

jeg vil at en dag skal min også stå der. Stå der med de andre og riste og bruse med sidene som en liten påfugl- se på meg, se på meg. Les meg, les meg!

Jeg ville nok hele tiden gå å se om den var der. Sett om noen lånte den. Prøvd å sett for meg hvem denne personen kan være om den en dag ikke lenger stod på hyllen. Hvem er det nå som leser tankene mine?

Og så ville jeg nok prøve å hele tiden sette den frem. La permen stikke litt mer ut enn de andre bokryggene som står på hyllen. Snike den inn i utstillingen av nye bøker...sånne ting. Som en usjenert mor dytte den frem blandt de andre fine bøkene. Prøve å få den til å være sammen med de kule. Blindt ønske det beste for den, selv når den selv syns at min overdrevne iver er flau.

Jeg burde nok vente et par år til, til jeg er mer moden, til å selv få en bok.

Jorden er rund

2009-01-06T15:47:00.000-08:00

Hun ser på meg, og likevel ser hun bortenfor meg. Det mørke håret hennes er knytt opp i en stram knute i nakken. Tekoppen holder hun mest for å varme fingrene. Det er rart- uansett hvor mye som hun har opplevd, er uskylden hennes urørt. Jeg kan aldri fatte det, styrken hennes. Hvor hun tar det fra, og hvordan hun klarer å smile gjennom alle dagene, ukene, månedene og årene som har skrevet seg inn i en dyp rynke over pannen hennes. Hun smiler og jeg kjenner at smilet hennes smitter.

-Jeg har forandret meg, forklarer hun, Jeg føler mer nå. De vet det ikke, men jeg har trappet ned på medisinene. Det gjorde meg sløve.. Det er som jeg har drømt bort to år av livet mitt. Blikket hennes møter telysene som er tent på bordet. Hun ser opp.
-Jeg har ikke lenger dårlig samvittighet når jeg tar et bad, eller dusjer.
-Åh?, svarer jeg. Hvorfor hadde du det? Hun ser rett på meg, med oppsperrede blå øyner. - Jeg fikk så dårlig samvittighet mot verden. Jeg forurenset havet.

I de blå øyne blafrer ærligheten som et norsk flagg på 17.mai. Hadde det vært noen annen som hadde svart meg, ville jeg le og se på det som en spøk, men ikke hun. Det er rart. Hun kunne si at hun tror virkelig at verden er flat, og jeg ville tro hun mente det, selv om alle vet at det ikke er sant. Men at hun tror på det, det er sant. Det er som om sannheten i det hun sier, er lukket inn i hennes egen verden. En dag håper jeg at jeg òg kan ha min egen verden. Min egen, der alt jeg sier er noe jeg virkelig tror på, ikke bare bull, og meninger som er skapt for en generell verden.

Hun forsetter å prate, men jeg kan ikke høre ordene hennes så tydelig. Jeg prøver å forme henne inn i verden min. Som å putte en puslebrikke inn på feil plass i et puslespill. Hun får liksom ikke plass der. Det er rett og slett for mye rot, andre brikker som ikke henger i sammen heller. Jeg legger henne til side, jeg må ordne opp i puslespillet før hun kan passe. Det siste ordet hennes henger i luften, jeg har ikke fulgt med, og skjønner at hun har spurt meg om noe. -Hva mener du da?, spør hun rolig. Stemmen hennes er fylt med fløyel og silkeband. - Unnskyld, jeg drømte meg litt bort, sier jeg kjapt, Hva spurte du om? Hun bikker hodet på skakke, og en mørk fjon faller i ned i pannen. -Jeg spurte om hva du mener. Tror du jorden er flat eller rund?

2009 skal bli vidunderlig

2009-01-06T15:34:00.000-08:00

Jeg må innrømme at jeg synes det er vanskelig å tilpasse seg til nye ting. Å gå inn i nye situasjoner. Nå kunne jeg referert til stjernetegnet mitt som sier at krepsen liker trygge omgivelser og er svært kjær i å holde ting stabilt, men siden jeg i 2009 skal være et mer fornuftig menneske, så gjør jeg ikke det.

I går hadde jeg en bra samtale med Rebecca som jeg bor sammen med. En oppdatering på hvordan ting hadde vært de siste tjue dagene uten hverandre. (Nå høres det kanskje ut som Rebecca er min lesbiske samboer, men det er hun ikke) Ting skjer over kort tid. Ingenting stopper opp, det bare fortsetter på en annen måte.

Som for eksempel at jeg kan nå kan se på hvem jeg vil, jeg kan til og med kysse dem om jeg vil, uten å få noe dårlig samvittighet. Å, jada. Ikke det at jeg har tenkt til det med det første, men jeg har i alle fall lov.

Og i går, da jeg gikk på gaten, da hadde jeg et sånt øyeblikk. Du vet, et sånn moment. Jeg gikk pent og pyntelig bortover gaten i mine veldig pene sko. (De er nye og må derfor nevnes. Og de er ikke for små, men gjør at fotene mine ser veldig små ut. Noe som jeg liker.) Uansett, jeg gikk langs gaten, (i det penskoene) og foran meg kommer en svært kjekk mann. En sånn med tredagers- skjegg og blå seilerjakke. Og jeg så på han. Og han så på meg. Og så smilte jeg. Veldig sjenert og forsiktig og lurt. Og så såg jeg ned i bakken. Men når jeg såg opp, så såg han meg rett i øynene og smilte tilbake.

Og det var fint. Fordi som min ulesbiske samboer sa: jeg trengte ikke å tenke at det verken en begynnelse eller en slutt på noe. Det var bare et øyeblikk som varte i et par sekunder. Men det fikk meg til å føle meg vakker hele dagen.

Det er vanskelig å noen ganger se disse øyeblikkene. Selv om jeg har hatt muligheten til å se dem kanskje i hele høst, har jeg nok ikke latt meg selv se dem. Men det er disse øyeblikkene som jeg tror i 2009 , jeg kommer til å være mer på vakt for. (Var det en vanskelig setning?) Mer åpen for å se det som er av … av alt og ingenting. Øyeblikk som er kun der og da, og jeg kan verdsette dem for å være kun øyeblikk som er ingenting mer enn øyeblikk. Det trenger ikke være begynnelsen på noe som skal fortsette- det får lov til å eksistere fritt, uten at jeg trenger å rote det til.

Det er når jeg våkner og den første sangen som kommer på radioen er Sex on Fire, med Kings of Leon.

Det er å gå forbi en av favorittbutikkene og se de har stilt ut et helt vindu med bare rosa ting.

Det er å glemme tomatene igjen butikken og få en gutt til å springe etter deg for å gi dem tilbake. Og si takk, hvor snill du er.

Det er å lese en historie du har skrevet til din samboer og få henne til å kjenne seg igjen, i det du håpet hun skulle kjenne seg igjen i.

Det er bitte små ting som helt egentlig ikke betyr noen verdens ting, men det får deg likevel i et veldig godt humør. Nå har alt ovenfor skjedd i løpet av kun to dager, så jeg bare gleeeeeder meg til å gå på skolen i morgen.

Hurra

Lycklige Laisas sang

2009-01-06T14:09:00.000-08:00

wild child
chasing shadows always been a subject of mine
dangeling from branches always seemed to be funtime

they'll tell you I'm a crazy girl
climbing on rooftops and drinking whiskey in the park
they'll tell you that every drop of affecction I show
might just be a spark of the fire
that I got covered up inside

this is more than you could take in
this is always a bit confusing and I got sweet velvet under my skin
so drink your shot and kick your chair away
describe this in the morning, and it'll be sunday- so don't forget to pray

and I laugh at this carusell
do I like what you like
do I smile if you do
and if this is hesitation
then kick it off,
cause I've been dieing to dance with you
wild child wild child

So light up the fire, and break up the sky
hold me tighter and atleast smile when you lie
cause tonight the lights gone out
so if I kiss you, no eyes will be able to ask why
shake and shiver and break it down
shake and shiver and let me go down

and I laugh at this carusell
do I like what you like
do I smile if you do
and if this is hesitation
then kick it off,
cause I've been dieing to dance with you
wild child wild child

Lykkelig likegyldighet

2009-01-06T13:36:00.000-08:00

Du visste det ikke. Vi lå oppå sengen din og så på en film. En svensk film som jeg vet du likte, men jeg likte bare deler av den, men så den likevel for din skyld. Jeg lå med ryggen til deg, og du lå med hånden rundt meg. Hodet mitt lå på armen din. Jeg strakk frem min egen hånd og la den inn i din. Som en vott. Jeg målte min egen hånd inni din, og din var så mye større at min virket som et barns. Jeg var lukket inn i deg. Og på det sekundet følte jeg at jeg stod inni en heis og falt flere etasjer ned. Jeg innså det. Jeg innså at jeg begynte å bli forelsket.
Du lo av noe i filmen, mens jeg følte meg redd og måtte slippe to tårer fra øyet. Du kunne ikke se det for jeg lå med ryggen til deg og jeg gråter alltid stille. Du har aldri fått se meg gråte uten at jeg ville det.

Da rulleteksten startet spurte du om jeg ville bli over, sove hos deg. Jeg svarte nei, jeg skulle jobbe. Men det var en løgn. Jeg jobber aldri lørdager, jeg sparer dem til noe jeg har lyst til. Og bruker dem som regel til ingenting. Men det ville jeg ikke si. Jeg sa farvel og kysset deg ikke.

Jeg tok på meg det altfor store skjerfet mitt og gikk igjennom all snøen som hadde falt utenfor og sparket hjem på den gråe og hvite sparken. Hjemme drakk jeg to kopper te. Jeg brente meg på første slurken, så resten smakte ingenting men jeg følte jeg burde drikke den likevel. Jeg sov ikke. Satt bare ved kjøkkenvinduet og så på mens snøen begravde mine meie-spor i innkjørselen. Det var som om alt skulle farges hvitt den natten. Alt skulle få en ny start. Når den korte morgensolen hadde gjort det lyst satt jeg enda på samme plass. Alt var fortsatt det samme. Du ringte to ganger klokken elleve. Jeg lot det ringe. Så trakk jeg en ny kopp te, og så mens postbudet stakk posten i postkassen min. Jeg ventet på følelsen av å ha lyst til noe, ventet på å ha lysten til å ringe deg tilbake. Lørdagen gikk så uten at jeg gjorde noenting.

Tankene fløt utover hjernen min som farget vann i klart. Jeg tok medisinene mine som vanlig klokken to. Likegyldighetspillene som Klara bruker å si. Første gang hun sa det, var det for at jeg ikke skulle synes det var så ille. At jeg skulle svelge dem uten å føle meg unormal. Likegyldighet. Det er det mest unormale den personen jeg var for tre år siden, kunne være. Men jeg synes det er greit nå. Greit. Men nå har disse følelsene brukket sund min papp-tilværelse. Det føles som du skal få hodet mitt til å revne i to- rives i sund slik du river et ark. Jeg tok dobbel porsjon av pillene. Det hjalp ikke. Ikke slik som jeg ønsket. Jeg ble kvalm og kastet opp.
Klokken ble fire, og jeg var trøtt. Tok på meg den lange nattkjolen, den jeg fikk etter mamma, og la meg. Når du ikke ringte neste dag, var ting igjen greit. Balanse igjen etter gårdagen. Kanskje virket pillene likevel. Så dro jeg ut kontakten på telefonen, sånn at det skulle opprettholdes og tok på nytt en dobbel dose av likegyldighetspillene. Lykkepillene. Lykke. Likegyldighet. Lykke.

tro håp og kjærlighet.

2009-01-01T15:28:00.000-08:00

Tro, håp og kjærlighet. Og størst av dem er kjærligheten.

Hæ?

Jeg har fundert mye på disse tre- hva er egentlig størst? Er det kjærleiken? Er det tro? Eller er det håp? Håpet blir som oftest glemt, føler jeg. Og når jeg tenker etter så er det egentlig det som føles størst.

Det er det som er igjen etter du har sluttet å tro på noe:

Når du må se ting i øynene og se at ting ikke kommer til å gå din vei, da må du slutte å tro. Du må være fornuftig å gi opp å tro på det som ikke kommer til å skje -Men du håper fortsatt.

Når du innser at kjærligheten er tapt. Du vant ikke denne runden, og prøver derfor med all din makt å overbevise deg til en ny sannhet om virkligheten, og en ny måte å forholde seg til den personen du tapte i krigen- da må du gi opp kjærligheten. Men du har ofte et håp igjen. Gjerne skjult.

Et spinkelt, utmagret, slitent og trøtt håp som du ikke klarer å plaserer noe sted. Så du prøver å fornekte håpet også. Man orker bare ikke å håpe på noe som ikke fører noe sted, for fornuften vet at det ikke kommer til å skje. Du kan ikke tro, du gir ikke degselv lov til å føle det man egentlig føler, og du håper at du skal slutte å håpe. Håpet er det som binder folk til gamle minner, slik at de ikke klarer å gå videre med livene sine. Håpet er selvdestruktivt:

det står fast i mellom hodet og hjertet- kanskje i halsen og lager ulyd i all fornuften som prøver å stige opp til hjernen. Den står imellom og siler informasjonen som kommer inn i hodet slik at det ikke skal skade hjertet, eller motsatt. Man prøver å si til seg selv- vær fornuftig! Hør ordene for hva det er og ikke pynt med sirup og sukker på dem før du mater dem til deg selv. Men så er det akkurat det man gjør. Man tar ordene og maler dem med håp, og spinner rundt med dem et par ganger, slik at de til slutt sier det man selv vil høre...og så har håpet gått rett til hodet. Fornuften er blitt sendt på ferie, og sukkeret er i blodet.

Ikke rart så mange er håpløse... Håper jeg blir det også snart.

demente fremtiden

2008-12-28T17:12:00.000-08:00

Du er ubetydelig,
og jeg kan kjenne at tanken over det
får meg til å la veggen mellom fornuft og galskap,
gli til siden, og flyte over til et sekund av galskap: Du er ubetydelig.
Det du gjør nå er betydelig,
men når du skal forsvinne,
oppløses i mold,
så skal dette minnet være ubetydelig.
For det landet bare i meg,
det er bare en del av min hukommelse.
En del som skal ligge dypt inni meg og som jeg skal ta frem nå og da
når jeg vil prøve å huske hvordan du er.
Hvordan du var.
Jeg vil prøve å snuse inn alle inntrykk.
Ansiktet ditt i det blålige lyset som siver inn fra vinduet.
Dette er ordene som skal forme din form,
som skal skjære deg ut fra det som er bare det nakne rommet. Jeg trenger disse ordene får å få deg til å stige ut av det.
Få deg i live. Få deg til å puste igjen.
Ligge på brystet mitt og duve opp og ned
sammen med pusten
som går inn og ut av lungene mine. Og ut av lungene dine.
Jeg vet at en dag vil jeg ikke lenger huske dette.
At jeg ,dement og krøllete i ansiktet,
kommer kun på gode dager å huske deg slik.
At de andre dagene kommer dette til å være ubetydelige
Men de andre dagene,
de gode dagene,
vil jeg klamre meg fast til dette.
Jeg vil trykke og knuge på det og prøve å få det til å vare igjennom natten, til den andre dagen.
Som kan være en av de dårlige dagene.
Du skal oppløses i mold. Sammen med meg. Ved siden av meg. Fra jord er du kommet, til jord skal du bli.
Amen.

Jeg er stesøsteren som ikke får på meg skoen???

2008-12-03T01:58:00.000-08:00

Det er en ting jeg aldri kommer til å lære meg, uansett hvor gammel jeg blir, eller hvor mange ganger jeg gjør samme feil.

Sko. Disse herlige små duppedittene du putter føttene dine inni og spankulerer frem og tilbake i. Eller som jeg ofte gjør: spankulerer frem, men etter en veldig vond kveld, ikke tilbake. Tilbake går jeg barbent hjem.. Det er ikke mye spankulering barbent. Heller mer hinking og tripping.

Det er synd å innrømme det, men akkurat når det kommer til sko er jeg utrolig ufornuftig. Jeg regner med at jeg har rundt 30 par sko... om ikke mer. Og av de, så er vel 80 % høyhelte. Det er så utrolig feminint og pent med høye heler. Man får så små føtter, og så blir man så rankede høy. Men heller er ikke egentlig det store problemet, selv om det er en del av det siden jeg får vondt i føttene etter en kveld, og da er det enten noen som må bære meg hjem, eller så må jeg ta av meg skoene.

Det store problemet mitt er heller at jeg alltid kjøper sko som er for små.

Jeg har størrelse 38/ 39. Men jeg liker 38 best for da ser det ut som jeg har veldig små føtter. Men jeg passer egentlig 39 best.

Så to dager på rad nå har jeg trippet tappert hjem i altfor små sko. Og det ser ikke så veldig intellegent ut. For når man bruker for små sko, så blir det jo vondt. Og da blir det jo sånn at man går litt rart. Nesten litt som om man har litt vondt i rumpen, eller må veldig på do. Man går på nåler og prøver å ikke presse foten for hardt ned i underlaget.

Begge gangene har jeg forbannet meg selv om mine skovalg, men neste dag var jeg på den igjen. Da kjøpte jeg enda et par sko. Str 38. Og jeg var så fornøyd med de fine fine hvite og rosa joggeskoene mine..... helt til jeg måtte gå hjem.

I går snøet det. Det betyr at fra nå av kommer det til å være slaps og sørpe resten av halvåret, og det vil si at jeg ikke egentlig kan gå barbent hjem mer. Med andre ord store problemer.

Men jeg lo av en liten ting når jeg spankulerte hjem. Bak meg gikk det en med enda høyere heller enn meg. Hun hinket enda mer enn meg... (Jeg godtet meg godt)

(Dette er nesten et verdensproblem. Kan noen få dette opp på dagsorden på Stortinget?)

fotografert

2008-11-22T12:02:00.000-08:00

Jeg savner å være hjemme. Roen i det å ligge på den bare bakken bak huset mitt og kjenne frosten smelte sammen, og gjøre jakken min våt, håret kjølig og fingrene mine numne. Å ligge på bakken gjøre hele meg nummen egentlig.
Det er høst så de gule stråene vil ligge klistret, presset ned til marken av frostnettene. Alt løv vil ha rimkanter som skimrer og himmelen vil være klar og tegnes med farger tidlig på ettermiddagen. Fargene vil strekkes ut i mørke fra den vestre horisonten og når dagen slipper, og den slipper så fort oppe i nord, så tegnes stjerner allerede før det er blitt mørkt. Månen står opp før det er blitt svart himmel. Alt fødes så for tidlig.

Jeg har tenkt at å ligge slik er det nærmeste jeg kommer jorden før den dagen jeg dør og jeg vil selv bli til jord. Alt av sinne, frustrasjon og rastløshet begraves under meg. Giften trekkes ut og vekk. Det absorberes av underlaget.
Lenge ville jeg at noen skulle fotografere meg slik jeg lå. At noen skulle se denne siden av meg som springer ut på høsten. Og jeg tror det var derfor jeg var så lenge sammen med en fotograf. Jeg brukte lang tid på å sove i hans seng, krype sammen under hans dekke og gjemme meg når jeg hadde mulighet, blant alle hans bøker og fotografier. Jeg kan ikke forklare hvordan jeg brukte tiden med ham, for det virker så lenge siden nå. Det er år og jeg har glemt mye av ham allerede. Jeg husker egentlig bare lengselen av det å være sammen med ham. Ønsket om at han skulle klare å kaptivere på film den delen av meg som jeg ikke vil si med ord. Pupillene mine løsnet og ut av dem pakket han ut mine historier. Han brukte hele filmer på meg og jeg følte at hele livet mitt var fremkalt på tusenvis av negativer. Jeg stirret inn i linsen og så meg selv reflekteres opp ned på et speil, langt der inne i kameraet. Noen ganger var jeg redd for at han skulle ta for mange bilder av meg, slik at sjelen min ville sette seg fast i kameraet, og en del av meg ville jeg aldri kunne få tilbake.

Lyden av knappen som tryktes ned ble som en dialog mellom meg og ham. Det var et forsøk på finne en kommunikasjon som kunne gjøre opp for alt vi ikke klarte å si til hverandre i virkeligheten. Ordene som hang mellom oss gikk bestandig feil. De hang seg opp, traff på feil plass, ble misforstått og knust til tider. Ingen av oss ville gi opp. Kommunikasjonen i gjennom kameraet var den samme. Øynene møttes i gjennom en linse, og igjennom den kunne vi se hverandre slik vi egentlig var. Historiene som hadde vært før og som vi kunne forstå kun igjennom dette glasset var enkle. Kompleksiteten kom når glasset ble dratt bort.
Jeg ønsket ofte å ta ham med opp på bakken, la ham ligge ved siden av meg, føle det samme. Som om det kanskje kunne lege oss. Få oss til å kommunisere, ikke nødvendigvis med ord, men vi hadde kanskje klart å si noe uten glasset imellom oss. Vi kunne begynt med noe nytt, ett nytt språk. Men jeg klarte aldri be han bli med meg.

emaljesukkertøy

2008-11-17T05:17:00.000-08:00

Pappa sier at emalje er det sterkeste materien som finnes i kroppen. Derfor skal jeg finne emaljemaling og male det utenpå hjertet mitt. Det er lenge siden jeg har vært på kontroll og fått sjekket hjertet mitt, så det er kommet et lite hull i det, og jeg måtte borre uten bedøvelse. Og det er egentlig greit for jeg er litt redd for sprøyter, må jeg innrømme.

Men uansett. Det er et hull det, og det er stort nok til at jeg kan høre ekko når jeg roper inn i det. Det blør ikke slik som det gjør med hud.

Så jeg tar vekk stingene fra forrige gang iallefall. Fra jeg sydde. Det er bare å klippe de bort. Hjertestrenger. Man bare klipper de sterkeste med en saks, og noen er bare trevler og sener, så de kan man bare lirke løs. Litt sånn man gjør når tannkjøttet henger litt igjen i tanna som man mister først. Så man lirker og snurrer huden rundt og rundt. Det blør nok til at man kan kjenne metallet i munnen før den er fri, og et hull, glatt og åpent, gaper i mot den nye luften.

Denne gangen gidder jeg ikke å sy. Det er ikke så lurt, tror jeg. Det er bedre å male litt emalje på hjertet. La det størkne et lag, før jeg maler et nytt lag. Og så enda ett. Slik at den røde fargen som kan skimtes igjennom det første, draperes bort i en ny farge. Rosa blir til lyserosa, som blir til hvitt. Skinnde hvitt og hardt som sukkertøy. Bare du kan ikke suge bort emaljen. Den er sement. Et skinnende nytt hjerte bare til meg.

Drømmeren

2008-11-17T00:44:00.000-08:00

Det var en gång för så länge sen
Du och jag slogs mot dumheten
Vi följdes åt till våra drömmars stad
Vind i håret och vår sikt låg klar

Jeg hadde lyst til å skrive om hvordan alt som har skjedd har påvirket meg, fått meg til å gjøre nye riktige valg i livet mitt, og gjort meg til et bedre og mer modent menneske. Men det er bare bull. Jeg har aldri sett det store bildet, det som gjør mennesket modent, og det håper jeg at jeg aldri vil heller. Hadde alle vært logiske og sett hvordan mennesket lever, hvor mye dritt som vi omgir oss med, og skjønnt logikken i det som kalles føleser, er jeg sikker på at mennesket aldri hadde overlevd. Verden trenger oss: Oss som er patetiske naive til den siste stund, og som rømmer før de i de hele tatt har vært en plass. Drømmere.

Jeg er en drømmer.

Hudløs- essayet mitt til jul på westerdals.

2008-10-30T15:08:00.000-07:00

Jeg har hatt tusen menn. Det føles i alle fall slik. Jeg kjenner menn, jeg vet hvordan de tenker, når de bryr seg, når de gir fan, når et knull er et knull og de ikke har tenkt mer enn det. Men også når de vil mer. Og jeg vet hvordan også menn blir skuffet når situasjonen er snudd rundt, og jeg har brukt dem, og de ligger igjen hudløse og forvridde, skapt i min gange mot min egen selvrealisering. Og jeg er ikke stolt av det. Mange av mine venninner vet jeg føler en viss skadefryd på mine vegne; jeg er den som hevner alle jenter som blir misledet av sleske playere. Jeg er hevneren som tar tilbake for alle deres knuste håp.
Da føler jeg at de har forstått ingenting.

Det har aldri vært meningen å forlede noen. Å skade noen. Jenter eller gutter. Alle har vært redde og sårbare en gang. Alle har vært en gang naivt forelsket. Og en gang har man fått den skjøre drømmen som ligger rundt dette, kneppet i to. Brukket opp slik man brekker opp tørr ved. Det er noe brutalt vakkert over det. Den naive forelskelsen som er så tørr og ren, uten tvil og uten noen form for tilbakeholdenhet. Den er slik man bare kan elske en gang. Det er tenåringsforelskelse og følelser som man er overbevist om skal lede ut i et ekteskap og vare ut hele liv. Men så blir det ikke sånn. Så snus det mot en, og man står igjen, oppbrukket og ensom. Og sorgen som følger er aldri så bunnløs og mørk. Og dette kan også bare oppleves en gang. Dette er den første hjertesorg. Og på samme måte er dette vakkert. Det er mollfølelsene spilt på hjertestrenger, og man får for første gang oppleve menneskets dypere vesen på nært hold. Et blødende hjerte er et uskyldig hjerte, og man kan aldri forestille seg smerten før den kommer denne første gangen.

Men noen ganger kommer denne hjertekjære forelskelsen i små bluss tilbake igjen. Ikke så naiv, men den er sterk. Sterkt troende. Og opplevelsen føles berusende, som champagnebobler springer ut i blodbanene og presser seg ut i trange årer man ikke vet man hadde. Men så ligger den enda igjen der, innerst inne i det sårbare. Frykten. Frykten og tvilen. For et brukket hjerte, selv limt sammen med det fineste lim, har da fortsatt merker. Små ru arr som glir over det aldri så glatte og rødpumpende hjerte. Men man håper og man tror. Og man våger.

Derfor er det aldri noe vakkert i det å skulle dumpe en gutt. I det å skjære disse arrene opp igjen. For siden kvinner alltid har vært i dyp kontakt med sitt følelsesliv, så føler hun også andres smerte når man brekker opp deres hjerte med brekkjern og spett. Å se smerte er ikke noe jeg fryder meg over. Jeg ler ikke når jeg går ut døren. Jeg godter meg ikke over telefonene jeg ikke svarer.
På samme måte som de jeg brekker opp, er jeg såret. Jeg vet min svakhet ligger i min feighet. At jeg ofte løper vekk når jeg føler mine egne arr har mulighet for å glattes over og pulsere igjen. Når jeg føler varmen som kommer inni mine egne brusende bobler, prøver jeg å kjølne dem av. Og om det ikke fungerer slik jeg ønsker. Da går jeg. Og feigheten som knuser andres hjerter, beskytter mitt eget. Det er en forvridd evigvarende bane, som jeg kjører rundt igjen og igjen. En bilbane, der jeg passerer start om igjen og om igjen. Det er ikke noe mål, bare runder jeg tar for å igjen komme til startstreken og begynne på noe nytt.

Mine foreldre er redde for min altfor lange remse av gutter, som ligger som en sti bak meg. De mener jeg må finne den rette. En som kan fylle ut denne ufullstendige siden av meg. Jeg er en kvinne, og selv om deres ord ikke flyter ut i direkte anklager, så ser jeg deres drapererte ord for hva de er. Det er ikke noe verdig i det å skulle leve livet alene.
En kvinne, vakker og intelligent, kjedelig og uvitende, skarp og fryktløs, alle skal de finne det riktige ved ende opp i tosomhet. Naturlig parsomhet. I ekteskapet der hun kan bli den fullverdige kvinne. En kvinne med barn og ansvar. En moderlig skikkelse som får sin største utfoldelse i det å være mor.
Jeg anklager dem ikke for å mene dette, de ønsker oppriktig bare godt, men de har fortsatt beholdt deres første kjærlighet. De ble aldri brukket. Deres generasjon giftet seg og fikk barn med kun en. Ekteskapet varte livet ut, og den setningen endte med et punktum, ikke et komma.

Jeg klarer ikke lyve for dem, og deres ansikter klarer ikke å skjule skuffelsen hver gang jeg begynner på en ny runde med bilbanen. Noen ganger ønsker jeg at bilbanen skal bli ødelagt, slik at jeg slipper å ta flere runder. Men en del av meg ønsker å finne slutten. Jeg klarer bare ikke helt å skille pliktfølelsen av det å tilfredstille mine foreldre, fra spørsmålet om det er mitt eget indre som søker å brekke opp kassen jeg har bygd rundt hjerte mitt.

Hjertet. Hjertet. Det ligger som en tungt ord i munnen. Det smaker så utvasket når brukes av meg. Hvordan kan jeg egentlig på noen måte snakke om kjærlighet når jeg prøver å selv sette meg fri fra det, kaste det fra meg med en gang det prøver å legge seg rundt skuldrene mine. På mange måter føler jeg meg rettsløs på disse ordene, kjærligheten og hjertet. Forfattere og poeter har pisket det ned og opp med mye større dyktighet og sannhet enn jeg noen gang kan påkreve meg. Så hvilken rett har jeg i det hele tatt til å skulle beskrive det? Og til å selv prøve å unnvike dette store ene, som skiller det tenkende mennesket fra dyret?

Jeg vil ikke fraråde det. Heller ikke anbefale det. Hjertet og kjærligheten er for dem som klarer å beherske sine egne følelser, eller kanskje ikke behersker det i det hele tatt. Kanskje er det heller for de som klarer å tro blindt på det, uten å tvile. Ren tro. Religionen som hersker over oss mennesker i vår leten å finne en større mening. Vår tro på hverandres muligheter og godhet. Jeg har også vært en troende. Jeg har også slept kjærlighetens budskap fast i brystet.

Og min kjærlighet brekte meg også opp. Men kanskje ikke så mye som jeg selv klarte å brekke mitt eget hjerte til slutt. Styrken i kjærlighet ligger i troen. Troen på en fremtid. Troen på hverandre. Troen på sikkerhet. Troen på ærlighet. Sikkerhet, lojalitet, respekt. Alt dette er hva man selv prøver å skape når man står ansikt til ansikt med den første man elsker. Det er ord som formes i en toneløs sang til hverandre. Men i min sang kom det også andre ord. Hemmeligheter. Løgn. Slag. Angst.
Men jeg trodde jo. Jeg trodde at kjærlighet overvant alt, så jeg ble. Presset ned av kjærlighet, blindet, håpende, bedende. Hyklerisk.
All you need is love. All you need is love?

Jon pluss Lise, erlik ingenting

2008-10-23T02:55:00.000-07:00

Æ prøve å få jon te å like mæ. Æ e ved godt humør og smile, men se på han lizzom.... forakten i blikket stråler som en midnattsol på st- hans oppi 71 grader nord områder.

(dette var egentlig bare tull alt sammen, bare sånn at æ kunne få prøvd ut photobooth....)

epletanker skrevet på skolen

2008-10-20T08:27:00.002-07:00

Vi fikk i oppgave og beskrive en frukt og æ fikk å beskrive et eple. here it goes....

Eplet. Det ser ut som en fjortis, blussende og rød. Små prikker over den ene siden. Fregner. Fregnende fjortis. Og så lukter det som regn, søtt regn som faller midt i neseborene mine.
Det er nesten uforklaring hvordan konsistensen er. Unik. Sprø, knasende som myk og spiselig papp, eller sand. Kanskje det er mer som frossent vann. Som enda ikke har blitt is. Det er bare midt i mellom. Det smaker godt. Søtt, friskt og syrlig samtidig. Nesten som reklamen, søtt salt og syrlig. Det er en fjortisreklame forresten. Slik som eplet.
Stilken, det eplet har vokst ut fra, navlestrengen, er hard og bøyd. Et minne om en større tilhørighet. En minne om at hjem for det stakkars eplet som står og venter på å få mine skjeve fortenner gnaget inn i seg. Det er enda grønt ved stilken. Grønt som et minne om en barndom på treet. Det grønne stråler seg ut i striper fra toppen og blander seg med det røde som overtar så hele fargen på eplet. Barndom må vike for modenheten. På den ene siden er det så rødt, at du skulle tro eplet har blitt solbrent. Sett for mye av den søte delen av livet, og brent seg. Brent seg på solkjærlighet. Er det kanskje det epler elsker? Det er deres kjærlighet? Ikke hverandre, nej, de er jo i samme familie de som henger på samme tre. Men sola? De elsker sola. Henger der på stilken sin og kunne de smilt, hadde det hengt en hel horde med epler som smiler grønne og så rødlige mot solen. Og solen elsker dem. Elsker dem og gir dem kjærlighetens røde farge. Og så blir kjærligheten plutselig brutt. Noen elsker for tidlig og blir brune i løpet av en tidlig høst. Og andre de elsker helt normalt- akkurat passe lenge nok til å skulle få henge hele høsten, men så bli for tunge av rødfarge og kjærlighet så de faller. Faller ned på marken og blir brune som høsten. Det som var sprøtt blir bløtt. Og så blir det søte til det beske, den melne smaken av forråtnelse og overmodenhet.

Den har merker på seg. Et lite hull som skade. Eller ett neglemerke. En epleelskers merke. Kanskje en hand som har holdt for hardt.

Eple brukt som mordvåpen

Eplet er helt urørt ser det ut som, men eplet er ikke helt urørt. Det er et barberblad inni eplet. Et tynt og skarpt barberblad som kan sjære skjør hud. Halloween og jeg deler ut frukt i stedet for godteri. Så sunt, sa nabokonen. Hun skal få det. Ta en stor bit med den stramme munnen sin og hun vil nok synes at eplet smakte friskt. At dens distinktive smak som er så frisk, så herlig forfriskende vil smake akkurat slik hun har tenkt. Og så vil hennes øyne sperres opp, når hun kjenner den varme smaken av metall. Blod smaker metallisk.

Hun skal få igjen for å stått de kveldene over gjerdet mitt og sanket mine vakreste og beste epler. Hun tror ikke jeg har sett henne. Sett henne, der hun bøyer seg over fra den andre siden, balanserende på en gardintrapp, siden hun ikke er så høy. Rekke armer ut mot de røde, høstmodne eplene som har fått stått i fred fra alle barna i sommer. Det er ingen som har fått kommen inn i hagen min i år. Jeg har fått ett høyt gjerde som beskyttelse mot de små barnehendenes trang til å kneppe av grener i deres letning etter modne epler.
Eplene er det eneste jeg har. Det er det som er mine barn. Jeg har ingen barn. Jeg deler de røde kulene i båter og putter dem oppi paien

Morderisk eple
Jeg følte det for sent. Eller det som er sant er : jeg følte ingenting. Ikke før 15 minutter senere. Eplet som jeg fikk av henne så så godt ut, modent rødt og med den lukten som epler får på høsten. Lukten som søtt regn. Hun så på meg hele tiden mens jeg bet biter av eplet og svelget.
Barberbladet må ha vært lite, kanskje det var brukket i halvt for å ikke merkes. Det lå dypt inni eplet, puttet inn av små, gamle hender. Nabokonens.
Jeg svelgte hele biten det lå i, uten at det skar den skjøre huden inni munnen. Det var kanskje det hun egentlig hadde håpet på. For øynene henne ble større når hun så at jeg la fra meg epleskrotten, brun og avspist, på bordet, uten en mine om smerte. Hun ville bare at jeg skulle holde munn. At jeg skulle slutte å fortelle om hennes epler til alle ungene i nabolaget. Hun ville ikke at de skulle komme vandrende inn porten hennes om natten og kneppe av grener i letning etter modne epler i hennes to epletunge trær.
Men jeg svelgte barberbladet og det vandret nedover halsen, bare rispet lett strupen så en smak av metall kom i munnen og jeg følte noe bløtt renne nedover halsgangen, før den lille biten landet i magen. Der tumlet den rundt, og klemte seg inn langs veggene sammen med røde eplebiter. Før det begynte å skjære. Nå ligger jeg her, en død snehvit drept av et deilig eple.

Du heter

2008-10-20T08:27:00.001-07:00

Jeg legger navnet ditt i munnen min. Det smaker rart. Som en hard gummiball, som har lyst å sprette ut igjen ved hvert tygg. Når jeg møter personer med samme navn som ditt, har jeg vanskeligheter med å akseptere at det er deres navn. Deres. Og at navnet ikke tilhører deg. Et ord som ligger i munnen og betyr så mye, og er så jævlig bittert. Bittert som når du får ørevoks i munnen og du svelger igjen og igjen for å få vekk smaken.

Jeg prøver å bruke navnet deres naturlig. ”Hei, ” Pause ” Hei, Petter.” Jeg klarer ikke å få det til uten pause. Et sekunds stillhet for de som er prøvd glemt.

kråkesølv

2008-09-11T04:13:00.000-07:00

Jeg leter etter en skygge å skli inn i. Finne en kjærlighet som kan omfavne meg slik som man hører i ukeblader og kjærlighetsromaner. Et kapittel i mitt liv som ikke bare blir ett kapitel, men nok til å kunne fylle sider på sider med blekk av hendelser og ord, som sammen blir en bok. Eller en bokserie- flere bokbind. Med etterfølgerer og ”fortsettelser følger” historier i etterkant. Hvor er min mann? Min kjærlighet. Mannen i mitt liv som jeg har ventet på i mine 42 år. Han som skal fylle ut mine dårlige sider, eller kanskje ikke synes de er dårlige i det hele tatt. De er bare sider av meg, uten noen forbetegnelse.

Jeg hørte kråken i redet sitt i natt. Den skrålte fælt. Og ikke alene. Selv den med sitt kråkemål hadde funnet noen å dele natten med. Noen å snakke og skråle med helt til dagen gryr, uten at jeg har fått noen søvn på øyet. Om dagen kvittrer og kvatterer småfugler hit og dit i en febrilsk symfoni. Forbaskede glade og lette på fjæra. Så jeg får ikke sovet noen blund på dagen heller. Jeg er våken av hele deres parsomhet- deres søken etter noen andre som de kan skvaldre i vei med, en høylytt, evigvarende paringslek. Det er ingen fred for meg å få.
Etter et par uker at kråken fikk samboer, ble redet fylt med mer enn bare glitrende ting som den har fløyet opp dit i tidlig vår. Jeg vet en av mine desertskjeer i sølv ligger der oppe.
Små hylende skrik gaper mot himmelen der oppe, i håp om mat. Glinsende rosa tunger som strekker seg etter et gulp.

Alt er tegn på det rette og naturlige i naturen- tosomhet. Ikke ensomhet. Det er ikke plass for oss i den naturlige floraen. Jeg satte inn en annonse i Hjemmet forrige uke:
” Ungdommelig dame, 42, ø. å bli kjent m. trivelig mann fra Østfolk. Røker ik, men liker en fest i godt lag. Du må gevær og kunne skyte småfugl.”

Smak av alder

2008-09-10T03:35:00.000-07:00

Bestemor har verdens beste bløtkake. Den har vaniljesukker i kremen og jordbær.
Jordbær som er plukket fra hagen i bakgården.
Rette renner som hun har luket igjennom sommeren.
Jeg liker å sitte ved vinduet og se på henne mens hun med store, rungende bevegelser plukker røde, duggfrosne bær.
De smaker bestandig godt. Nesten som regn.

Når jeg var liten brukte hun å samle alle bærene mens vi gikk sammen langs rennene. Jeg brukte kjolen min som bøtte og la dem røde og klisne nedi.
Etterpå var kjolen min rød av flekker.
Bestemor lo og tok den med til bekken for å vaske den.
Jeg vasset i vannet ved siden. Jeg likte å bade slik.
I kaldt vann som bedøvet føttene mine.
De ble numne av kulden og jeg prøvde å gni dem varme når jeg kom opp.
De føltes rare. Som om de ikke var mine egne.

Bestemor fylte en balje med varmt vann som hun hadde kokt på ovnen.
Vi har ikke innlagt vann. Men vi har strøm.
Hun satte meg i baljen og begynte å gni såpe i håret mitt.
Så skyllet hun en liten bøtte over hodet mitt for å skylle den ut.
Hun brukte å synge sanger, salmer også iblant, for å underholde meg
Nå husker jeg dem ikke lenger, kan kanskje bare nynne noen toner.
Jeg husker håret hennes. Det falt som lange, brune krøller langs ryggen.
Hver morgen, etter hun hadde satt over vannet på ovnen og hentet inn ved, satte hun opp håret. Jeg likte hvordan hun så på seg selv i speilet og flettet fingrene som kammer inn mot hodebunnen. Nå er håret hennes hvitt.
Det er nesten som det har falmet. Visnet.
Det som vokste som vakre blader, har fått sin høst.

Hun setter over kaffen og spør om jeg vil ha et bløtkakestykke til.
- Ja, takk, svarer jeg, selv om jeg allerede er mett. Hun har brukt hele formiddagen på dette. Den gamle hekleduken med rosa roser på og teksten ” Takk vår Gud for alt”, er lagt over kjøkkenbordet og hun hører på sin gamle skurrete radio. Akkurat som før.
- Syns du jeg er blitt gammel?, spør hun
- Om du har blitt gammel?, gjentar jeg.
- Ja. Jeg føler meg.. Jeg føler meg for gammel. Jeg føler jeg ikke lenger klarer å være meg selv uten å bli sliten.
Hun sier det med et smil. Noe som gjør at jeg forstår med en gang hva hun sier.
- Jeg syns du ikke er blitt gammel, men du har blitt eldre. Det har jeg også, svarer jeg.
Hun er stille og begynner å fikle med duken på bordet. Rynker og glatter den ut igjen.
Stryker over korsstingene med de myke og krøllete hendene.
- Jeg føler meg så gammel. Noen ganger blir jeg redd meg selv. Det er som jeg ikke kjenner meg igjen. Her om dagen når jeg skulle plukke de siste bærene fra hagen, hadde jeg helt glemt at jeg plukket dem dagen før. Jeg stod med bøtten i handen og begynte å lure på om naboungene hadde vært på slang hos meg. Jeg ble svært sint og kranglet med gamle Sara i huset ved siden av. Jeg følte meg så dum når jeg så de fulle plastbøttene i kaldkjelleren.

Hun sukker.
- Kanskje det er på tide at jeg gjør meg klar for hjem. Men jeg klarer ikke å tenke på en slik plass som hjem.
Jeg kjenner jeg blir redd. Å se bestemor på hjem passer liksom ikke. Jeg kan se for meg henne her, med jordbærhagen og kaffekrus med skår i. Men på et hjem?
Et hjem med hvite vegger, og medisiner klokken 09, 14 og 19. Det er ikke et hjem.

Hun gråter. Jeg la ikke merke til det før nå. Tunge, bløte tårer drypper ut av øynene hennes.
- Ikke la meg dra, sier hun. Radioen skurrer i bakgrunnen. ”Ikke la meg bli gammel” kunne hun like gjerne sagt.

Baljen som jeg brukte å bade i står oppå kjøkkenskapet.
- Har du vasket håret ditt i dag, spør jeg.
- Jeg vasket det i går aftens, men det har visst blitt fett igjen.
- Vil du at jeg skal vaske det for deg?

Jeg tar frem såpen og gnir inn skum. Mine fingre blir til kammer som grer ut tynne floker. Jeg tar frem den lille bøtten og skyller ut såpen til slutt.

må sjekke det ut

2008-09-10T02:05:00.001-07:00

så der så, nu funke det her vel.

Jeg tror forresten det ikke er meningen at jeg skal overleve den her macen- den krangler med meg. Den som skal være tidens mest brukervennlige greie, er pisse sur på meg, og er helt på tuppa. Får ikke engang til den klipp og lim greien..... den er liksom det eneste jeg kan brife med av snarveier på denne idiotiske maskina...forbasket.

kanskje vi ikke er ment for hverandre. Min mac og jeg

Min første tanke i dette rommet

2008-09-10T01:46:00.000-07:00