Tie you laces

It all summen up in me
It´s all got a special key
If I could put this all in order
Than I hope I could find someone
That loves me like you do
It´s the consequense of being good
So please cease to begin

The way I see you smiling
On a sundaymorning wrapped in my sheets
The way you tie your laces
And then fall over your own feet
The way you laugh of my funny faces
I´ll write a song ´bout you, and then put it on repeat

Some of my inside is making skecthes
Some of my inside is crawling in skin
Feels like loosing my fingernails
Feels like no wictory when i finally win
Cause not getting hurt
Means not getting involved
It´s never getting me closer
It´s just the way i´ve always been

The way I see you smiling
On a sundaymorning wrapped in my sheets
The way you tie your laces
And then fall over your own feet
The way you laugh of my funny faces
I´ll write a song ´bout you, and then put it on repeat

I could take the easy way out
But there was never an easy way in
The feeling of never knowing
It would break my bones
It would make me cease to begin
I want to have your first place
I don´t celebrate failure, not if there´s a chance to win

I could have been destructive
I could be the thing that turns you on
You don´t need to leave tonight
I´ll promise to give it a try
Show scars of bad things I´ve done
Let my hair grow
And forget you once left me in the snow

The way I see you smiling
On a sundaymorning wrapped in my sheets
The way you tie your laces
And then fall over your own feet
The way you laugh of my funny faces
I´ll write a song ´bout you, and then put it on repeat


Let the skin smell of summer
Let the fingers braid into chains
Be somewhere that i shouldn´t been
Show things that means shit to me now
Tell you how I was when i was a child
Always mean

kjeder seg på trikkestopp..

Lage et hjerte av sigarettstumper.

Breking og spraking

Fant denne teksten på macen min. Var vel skrevet i fjor vinter en gang.



Så nå. Nå går hodet mitt i runder. Runder rundt seg selv. Svimmel av min egen bane. Det er greit. Jeg kan når jeg vil, og nå kan jeg og vil jeg oppleve følelsen av å se et øyeblikket for hva det er nå. Presens.

Verden er ikke lenger rund. Den er formet som et hjerte. Noen har formet den med hendene sine, krampet den sammen slik som snø. Smeltet det runde til en annen form. Og så er jeg på toppen av den ene buen.
Jeg kan høre hjertet mitt le. En rar lyd. Lyden som knitrer. Brister, høyner, bøyer av, spraker, breker i sin ukjennelige nye form. Pang pang. Kinnene mine spruter rødfarge og bak øynene mine sender noen opp nyttårsraketter. Munnen er nå formet i en gjemt smil. Et gjemt kyss i munnviken. Og jeg som har aldri kunnet skrevet om det vakre ved å være slik som jeg er nå. Dette er skrevet inn med blekk på tungen min og jeg kan bare la blekk på ark få dette. Ingen ord av lyd.

Å vite at jeg aldri kommer til å jakte på deg. Å vite at dette er en følelse som tilhører deg, men som jeg tar til meg selv for å suge på som harde karameller. Du får kanskje aldri høre mine ord, for de er så fine at jeg vil ikke kaste dem bort på noen. Beholder dem selv, putter dem inn i sparebøssen min, og setter den øverst i skapet. Slik at det er bare jeg som kan få ha dem. Så underlig å skulle få ha mine egne følelser for meg selv.

Releasekonsert

Torsdagskveld. Dagene går så fort. (Det er som sand som slipper forbi i et timeglass…disse er dagene av vårt liv.)

Så. Tirsdag var det releasekonsert. Var utrolig kult å se Sigrun and the Kitchenband på scenen. De blir bare bedre og bedre for hver konsert. Fremføringen av Late Summer Tune ga meg gåsehud. Jeg fikk faktisk den følelsen som man noen ganger ser på film: Når hele rommet står stille og alt absorberes i et fokuspunkt. Sigrun sang den med herlig nerve.


Sangen er med på albumet som slippes i januar, så da er det bare å stikke ned på Platekompaniet.
Publiserer teksten til sangen litt senere, jeg.

Release med min sang

Skulle bare kjapt oppdatere om min debut i musikkverden. En av mine tekster skal brukes på Sigrun and the Kitchenbands nye album. De har releasefest på Gamla på tirsdag klokken åtte. Så alle som vil se og høre...

Ellers så begynner jeg min minipraksis på smfb på mandag. Klokken ni null null slipppes briefen for mitt første virkelige oppdrag. Ganske kjekt!

Det er vann i springen, gutta!

Vann. Livsviktig og tilgjengelig i alle norske hjem.
”Det er vann i springen”, hørte jeg ofte som barn når suget etter brus resulterte i et klagerop til foreldrene mine. Det finnes fortsatt vann i springen, men nå det er også vann i flaske. Noe flere og flere kjøper. Og det forurenser mer og mer.

Kostbart
Å kjøpe flaskevann er kostbart. Ikke bare for forbrukeren, men også miljøet. I sammenligning med springvann, må det 1500 ganger mer energi til for å produsere en stk flaskevann. Og i følge en nylig FN- rapport brukes det alene 1,5 millioner tonn plastikk for å lage emballasjen.
Ser man på tall som fra 2007 som Guardian oppgir så ble det kjøpt 13 milliarder flasker: Av disse ble kun 3 milliarder resirkulert.
I Norge er vi flinke til å pante. Men kun en fjerdedel av flaskevannet som produseres blir drukket i samme land som det tappes. Så da er vi like langt.
Hvorfor drikker vi flaskevann?
Mye av svaret ligger i ”sunnhetsbølgen”. Det har vært svært viktig faktor for det stadig økende salget av flaskevann som stiger med 12 % hvert år. Å drikke VOSS er kult og trendy. Og i stedet for å kjøpe sukkermerker som Cola og Pepsi velger man heller Imsdal eller Olden. Det ligger også til grunne en oppfattning av at kildevann ikke bare er sunnere enn Cola, men også sunnere og renere enn springvann. Men det er feil.

Ifølge Verdens matvareorganisasjon og Verdens helseorganisasjon er det ikke utarbeidet noen standarder for hvor mye mineraler flaskevann bør inneholde. Dessuten inneholder også springvann mineraler, og det er usikkert hva forskjellen er. Derfor er det ikke nødvendigvis ”sunnere” med kildevann.
Videre er 59% av flaskevann i butikkene kun renset vann. Renset vann er overflate- eller grunnvann som er blitt behandlet for å kunne drikkes. Den eneste forskjellen fra det du får i springen er at du betaler en langt høyere pris siden det distribueres i flaske. Ganske dumt, ikke sant?

Det er fortsatt vann i springen
Norge har et av verdens beste springvann, så når du kjøper flaskevann fra Olden eller Imsdal kjøper du ikke et lite stykke Norge. Du kjøper forurensning i høy skala fra en industri som i hovedsak bruker ikke-fornybare ressurser. flaskevann.
Vannet i springen derimot. Det kan du fylle på en drikkeflaske. Om og om igjen. Med god samvittighet.

haiking, en sport.

Transport. Det er ikke alltid like lett når man ikke kan rutte med et sertifikat. Det har resultert i en del kreative løsninger.

Brannbil: Dette har jeg klart å haike med to ganger. Den ene gangen i Moelv, den andre gangen i Trondheim.

I Moelv grep jeg sjansen etter et intervju med en brannkonstabel. Etter å ganske enkelt forklare at siste buss hadde gått og riste oppgitt på hodet over den elendige kollektivtrafikken, fikk jeg fort skyss. Siste biten slo han på blålysene. Det var stas.
I Trondheim hadde en brannbil rykket ut på falsk alarm til en leilighet som hadde tilløp til brann. Da de var ferdige der, så jeg så mitt tilløp til en aller så liten tur. Ved iherdig peking på mine altfor høye heller og gnagsår, var det i boks, og jeg og venninnene mine fikk skyss inn til byen. Tadaa.

Fiskeskøyte: Dette har jeg bare brukt en gang. Noe som er snodig siden jeg bor til tider på en øy. Det var nyttårsaften 2007 og siste ferge hadde gått. Med en lenge planlagt middag å rekke, ble det en ringerunde til de lokale fiskerne med spørsmål om de kunne tenke seg en ekstratur. To timer senere stod hellene godt plantet i kahytten. Jeg i finstas, med paljetter og papiliottkrøller, kahytten pyntet med wunderbaum og termos. Det høres kanskje kjipt ut, men det var stjerneklart og fullmåne og putring fra motoren. Og fiskerne var noe av de mest joviale jeg har møtt.

Flybuss: Er fullt klar over at dette ikke virker særlig spektakulært. Alle kan snike seg på en buss. Men sniking bediver jeg absolutt ikke- betale skal man! Det som gjør denne situasjonen litt anderledes var at når flybussen nådde sitt endestopp hadde den enda ikke stoppet ved min stasjon: Lerkendal. Stasjonen var nemlig nedlagt.
- Hvor skal du?, spurte bussjåføren.
- Lerkendal, svarte jeg.
- Dit kjører vi ikke lenger, sa bussjåføren.
- Å, nei vel, svarte jeg.
- Hvor skal du egentlig da? spurte busbsjåføren.
- Nardø. For å besøk venninnen min, svarte jeg.
- Ja. Jeg har egentlig ikke noe bedre å gjøre, sier bussjåføren, så jeg kan kjøre deg, jeg.

Så kjørte vi med flybussen til Nardø. Det var fint.

Takk til alle som har bidratt til å få meg hjem. Glemte historien der jeg haiket med en syklist som skulle i krigen til Afghanistan neste uke. Den tar jeg en annen gang.